Richard Collinson
Richard Collinson (født 7. november 1811, død 13. september 1883) var en britisk marineoffiser og utforsker av Nordvestpassasjen.
| Richard Collinson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. nov. 1811[1][2][3] Gateshead[4] | ||
| Død | 13. sep. 1883[1][2][5][3] (71 år) Ealing | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, marineoffiser | ||
| Far | John Collinson[6] | ||
| Mor | Amelia King[6] | ||
| Søsken | Julia Cecilia Stretton | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Utmerkelser | Kommandørridder av Order of the Bath Founder’s Medal (1858)[7] | ||
Han ble født i Gateshead, Tyne and Wear, England, den gang en del av County Durham. Tolv år gammel meldte han seg til Royal Navy i 1823. Han steg i gradene, ble løytnant i 1835, senere kaptein og kommandør i 1842.
Som sjef for HMS «Plover», og med hjelp av løytnant Henry Kellett i HMS «Starling»,[8] utforsket han Kinakysten fra 1842 til 1846, og tegnet kart som alle senere kart er basert på.[9]
De tre ekspedisjonene som ble sendt ut i 1848 for å finne John Franklin, var alle mislykket. I 1850 ble Collinson bedt om å se etter ham under sin seiling gjennom Beringstredet, mens Horatio Austin og andre skulle lete i den normale ruten gjennom Parry-kanalen. Han fikk HMS «Enterprise» og ble ledsaget av kommandør Robert McClure som førte HMS «Investigator» (1848). De forlot Plymouth i januar 1850. Etter å ha skilt lag utenfor kysten av Chile, seilte de to skipene uavhengig av hverandre. (McClure kom først til Beringstredet og ble frosset inne ved Banks Island. Da han ble reddet og tatt med til England var han den første personen til å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen). Da Collinson kom fram til Beringstredet og fikk vite at McClure lå foran ham, vendte han tilbake og tilbrakte vinteren i Hongkong. Han kom igjen tilbake til Beringstredet i midten av juli 1851 og seilte østover langs kysten. Den 29. august var han utenfor kysten av Banks Island, og da han så det åpne stredet seilte han mot nordøst. Dette var Prince of Wales-stredet. Han kom inn i sundet og trodde at han hadde funnet Nordvestpassasjen, men etter en stund så han en flaggstang på en høyde. Under flaggstangen lå det en melding som sa at McClure hadde overvintret her året før. Collinson seilte litt forbi McClures siste posisjon før han ble hindret av isen. På tilbakeveien mot syd han fant en melding som sa at McClure hadde passert punktet bare 18 dager tidligere, men den nevnte ikke McClures plan om å seile rundt hele øya. Han seilte et lite stykke mot sørøst og slo vinterkvarter ved innseilingen til Minto. Her fant han en annen melding som var lagt igjen av en av McClures sledeekspedisjoner. I løpet av våren 1852 sendte han en sledeekspedisjon til Melville Island hvor de fant spor etter en ukjent reisende (dette var McClures menn som var frosset inne). Den 5. august kom han løs fra isen og seilte langs den sørlige kysten av Victoria Island i Coronation Gulf, det østligste punktet som til da var nådd med et skip i Beringstredet. Han overvintret i Cambridge Bay på sørøstkysten av Victoria Island.
Ny ekspedisjon året etter rediger
I løpet av våren 1853 ledet han en sledeekspedisjon til det østligste punktet på øya (Point Plelly). Litt senere møtte han noen eskimoer som tegnet et kart over området mot øst. På kartet var det tegnet inn et skip. Hvis Collinson ikke hadde oversett dette, eller hadde hatt en skikkelig tolk, kunne han ha sendt et sledeparti mot øst og funnet noen av Franklins menn, hvis de fortsatt var i live. Han vendte tilbake gjennom Beringstredet og rundt Kapp det gode håp. I januar 1855 fikk han vite av Raes rapport at Franklin hadde blitt borte like øst for der han hadde gjort vendereis. Collinsons rykte ble dårligere enn det kanskje burde ha vært. (McClure ville alltid være den første, kranglet stadig med sine offiserer og hadde uflaks.) Roald Amundsen hyllet ham for å navigere et så stort skip gjennom et farvann som var vanskelig for Amundsens små skip. Hans beretning om reisen ble utgitt seks år etter hans død av hans bror, generalmajor Thomas Bernard Collinson.[10]
Han ble tildelt Founders Gold Medal av Royal Geographical Society i 1858. I 1875 ble han slått til ridder, og utnevnt til admiral og satt på pensjonistlisten samme år.
I 1862 ble han «eldste bror», nestleder i Trinity House, organisasjonen med ansvar for sjømerking. Siden ble han, i 1875, Master i Trinity.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Richard_Collinson[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6003n4m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dictionary of Canadian Biography, oppført som RICHARD COLLINSON, Dictionary of Canadian Biography ID collinson_richard_11, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Oxford Biography Index Number 5965[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
- ^ Barr, William (2007).
- ^ Stephen Davies, Dictionary of Hong Kong Biografi, University of Hong Kong Trykk, 2012
- ^ "Thomas Bernard Collinson (1821-1902)", av Philip Heath
Litteratur rediger
- Glyn Williams,"Arctic Labyrinth", 2009
- Barrow's Boys - Fergus Fleming ISBN 1-86207-502-6