Tilbakeholdsrett
Tilbakeholdsrett (også kjent som retensjonsrett) er den rett en kreditor har til å holde tilbake en formuesgjenstand som tilhører en annen som sikkerhet for et pengekrav. Motstykket er detensjonsrett, som er en rett til å holde tilbake sin egen ytelse i et kontraktsforhold. Bakgrunnen for reglene om tilbakeholdsrett er at den skal virke som oppfyllelsespress på debitor, samtidig som kreditor får betryggende sikkerhet for sin fordring.
Det er visse særlover som regulerer tilbakeholdsrett innenfor sitt område, blant annet håndverkertjenesteloven § 46 og sjøloven § 54. Reglene som kommer til uttrykk i disse lovene kan imidlertid ses som enkeltstående utslag av en generell ulovfestet regel. Et sentralt vilkår som må være oppfylt for at man lovlig skal kunne utøve tilbakeholdsrett er at det må være konneksitet mellom kravet og grunnlaget for at gjenstanden er i kreditors besittelse, det vil si at det må være en naturlig sammenheng mellom forholdene. Et typisk eksempel er en bilmekaniker som holder tilbake bilen han har utført reparasjoner på som sikkerhet for reparasjonsomkostningene. Det gjelder i utgangspunktet ingen begrensninger for hvor stort misforhold det kan være mellom kravet og formuesgjenstandens verdi. Tilbakeholdsrett kan således utøves i et skip verdt flere millioner kroner for et krav på kun et par tusen. Dersom det tilbakeholdte kan deles opp slik at de enkelte deler beholder sin verdi kan man imidlertid som hovedregel ikke holde tilbake mer enn det som behøves for å gi tilstrekkelig sikkerhet for kravet. En viss begrensning vil dessuten muligens foreligge der tilbakeholdsretten har preg av ren sjikane.
Tilbakeholdsrett er klart mest praktisk for løsøregjenstander, og i slike tilfeller vil den ha mange likhetspunkter med håndpant etter panteloven § 3-2. Som hovedregel kan tilbakeholdsrett utøves i alt løsøre, men det gjøres visse unntak for ting det ville være urimelig å holde tilbake, som for eksempel pass, førerkort og lignende legitimasjonspapirer. Fast eiendom kan derimot ikke være gjenstand for tilbakeholdsrett. Utgangspunktet er at den som utøver tilbakeholdsrett har fullt rettsvern i forhold til andre som gjør krav gjeldende i tingen, men det foreligger visse unntak fra dette der gjenstanden egentlig tilhører en annen, for eksempel der det foreligger eiendomsforbehold eller gyldig salgspant.
Den som utøver tilbakeholdsrett har visse omsorgsforplikteser i forhold til gjenstanden(e) han besitter. Omkostningene han blir påført som følge av dette kan han kreve erstattet av eieren og sikre under tilbakeholdsretten på samme måte som hovedkravet. Som utgangspunkt har ikke kreditor rett til å selge gjenstanden(e), men i særlige tilfelle er det likevel anledning til dette. For det første er salgsrett hjemlet i «Lov om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta» fra 1953. I andre tilfeller vil en salgsrett kunne foreligge under særegne omstendigheter, særlig der hvor kreditor har sittet med gjenstanden(e) i lang tid, og omkostningene ved dette begynner å bli betydelige. En konkret rimelighetsvurdering vil være avgjørende. Før et eventuelt salg bør imidlertid eieren varsles, slik at han gis en siste sjanse til å gjøre opp for seg.