Åpne hovedmenyen
Leirområdet og havnen på Rauøy fort.

Rauøy fort er ett av kystfortene i Oslofjord festning. Fortet ligger på øya Rauøy i Oslofjorden i Fredrikstad kommune.

Innhold

Opprettelse av fortetRediger

De første delene av Rauøy ble kjøpt av Forsvaret i 1916 og 1918, men Hæren ved Festningsartilleriet begynte etableringen på Rauøy fort allerede i 1913. Fra 1916 ble det bygget et provisorisk anlegg som nøytralitetsvern under den første verdenskrig. Anlegget hadde seks kanoner, hvor av fire var 12 cm kanoner hentet fra krigsskipet Kong Sverre.

MellomkrigstidenRediger

 
Den gamle kommandobunkeren fra 1930-tallet. Senere brukt som peilestasjon for det kontrollerbare minefeltet.

I løpet av 1930-tallet ble Rauøy fort kraftig modernisert og ble i 1934 utstyrt med to 15 cm batterier, hver med to HKL/50 Bofors-kanoner med en skuddvidde på 19 500 meter. I tillegg fikk anlegget et luftsvernsbatteri og flere lyskastere. I 1939 tjenestegjorde 200 mann og snaut 20 offiserer i tre måneder om gangen.

Invasjonen i 1940Rediger

 
Minnebauta over falne ved Rauøy under invasjonen i 1940.

Da det tyske angrepet mot Norge ble innledet kom Kampgruppe 5 med den tunge krysseren Blücher i spissen innover Oslofjorden natten til den 9. april 1940. Rauøy fort ble varslet om den tyske eskadren som det norske bevoktningsfartøyet Pol III hadde observert. Ca. kl 23:30 1940-04-08 observerte batterisjef kaptein Gullichsen på søndre 15 cm batteri konturene av to krigsskip i lyskjegelen fra en 150 cm lyskaster, identifisering var ikke mulig. Kl 23:32 åpnet søndre batteri et løst og deretter et varselskudd 30 grader foran baugen på forreste fartøy. Krigsskipene stoppet ikke, men blendet fortet med to lyskastere.

Kl 23:35 åpnet søndre batteri ild med brisantgranater mot det fremste fartøyet, ildgivningen tok slutt etter fire skudd kl 23:42 da tåken var så tett at ikke strandlinjen var synlig. Ca kl 05:30 1940-04-09 ble det observert at det ble landsatt soldater fra to fartøyer i Revebukta på østsiden av Rauøy. Etter harde kamper hvor det fra norsk side ble skutt 45 granater fra Nordre batteri og ca. 2500 skudd fra mitraljøsene. To norske soldater falt under kampene. De tyske styrkene hadde 60 falne (øyenvitner sier ca. 200) og et fly.[1] Ca. kl 07:55 fikk fortet feilaktig beskjed om å overgi seg, senere på dagen ble styrkene sendt vekk fra øyen.

Under andre verdenskrigRediger

 
Utsikt sør-østover på øya fra en ekstysk observasjonsbunker.

Den tyske okkupasjonsmakten anla en marineartilleriskole på Rauøy. I 1942 ble kanonene skiftet ut med fire 15cm SKL/45. Øya ble også brukt for internering av mer enn 500 russiske krigsfanger fra april 1944.

Under den kalde krigenRediger

 
En av de 2 gjenværende 15cm SKC/28-kanonene. Denne står i en frittstående kasematt.
 
En av de 2 gjenværende 15cm SKC/28-kanonene. Dette er den som står igjen inne i Singelfjell.
 
Overbygd inngang til det store fjellanlegget som huste bla. den ene 15cm-kanonen.
 
Stridsanlegg av relativt sett nyere dato, sør på øya.

I 1948 eksproprierte Forsvaret de resterende delene av Rauøy. Fra juli 1947 til 1958 hadde Forsvaret en rekruttskole på Rauøy. Fra 1953 til 1959 holdt Forsvarets hundeskole til på Rauøy.

Under den kalde krigen utgjorde Bolærne sammen med Bolærne fort Bolærne-Rauøy-linjen som skulle hindre en fiende i å trenge inn i Oslofjorden. I 1963 ble det satt opp et batteri med fire eks-tyske 15cm SKC/28 kanoner, i 1966 ble kanonene flyttet til nye kasematter. I 1967 ble det satt opp et batteri med tre 10,5cm SKC/32 som bestrykningsbatteri for det kontrollerbare minefeltet i Rauøyfjorden. Et batteri med tre 75mm Bofors-tårnkanoner ble etablert i 1979, samtidig så ble en 10,5cm SKC/32 utfaset.

På det meste skal over tusen mann ha tjenestegjort på Rauøy samtidig. Anlegget skal ha bestått av opptil hundre bygninger, hvorav omtrent halvparten var brakker. 20 hus står fortsatt igjen. De fleste av disse ble bygget på slutten av 1930-tallet eller av okkupasjonsmakten. Under hele den kalde krigen var enten Bolærne eller Rauøy fort beredskapsfort hvor hovedstridsmidlene skulle være klare til å åpne ild på 30 minutters varsel, i 1981 ble kravet redusert til 4 timer.

Fra 1980-tallet har Rauøy fort mest blitt brukt til trening- og øvelsesvirksomhet av Forsvarets skoler, Heimevernet og jegerstyrker. I 1990 detonerte minefeltet i Rauøyfjorden ved et uhell etter et lynnedslag.

Etter den kalde krigenRediger

10,5 cm batteriet ble sammen med to av de fire 15 cm batteriene demontert i perioden 19981999, samtidig ble minefelt utfaset[2]. De to øvrige 15 cm kanonene anses som museumsgjenstander. I likhet med i resten av Kystartilleriets anlegg så ble tårnkanonbatteriet lagt i møllpose i 2001.

I 2004 kom flere avisoppslag om at øya var blitt tilbudt til Brunstad Christian Church.[3] Dette ble senere benektet av Forsvarsdepartementet, som opplyste at Rauøy fort fortsatt er i militær bruk og ikke er lagt ut for salg.

Per 2007 ble anlegget disponert Hærens jegerkommando. Det har likevel vært åpnet for en viss allmenn ferdsel på nordspissen av øya.[4]

Alle spor etter militær virksomhet i landskapet innenfor Forsvarets eiendom er i dag vernet. To moniermagasin fra 1930-tallet er dessuten fredet.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Klar til strid – Kystartilleriet gjennom 100 år, Kystartilleriets Offisersforening, 1999. ISBN 82-995208-0-0
  • Forsvaret av hovedstaden: Østlandets sjøforsvarsdistrikt og Karljohansvern 1945-2000, Bergen: Eide, 2007.

Eksterne lenkerRediger