Ragnhild Kåta

Ragnhild Tollefsdatter Kaataejet (Kaata, Kåta, Køta) ble født 30. mai 1873 i Røn, Valdres og død 12. februar 1947 på Hamar. Hun var den første døvblinde i Norge som fikk offentlig undervisning. Til tross for at hun hverken kunne se eller høre, lærte hun å snakke og å forstå hva andre sa. Talemetoden med å avlese ord fra leppene taktilt ble utviklet av pedagogen Elias Hofgaard.

Ragnhild Kåta
Født		30. mai 1873 Røn i Vestre Slidre, Valdres
Død		12. feb. 1947 (73 år) Hamar
Beskjeftigelse		Døvblind pioner. Håndarbeide
Nasjonalitet		Norge

Oppvekst og ungdomsår

Kåta vokste opp på husmannsplassen Kaataejet (Kaata-Jordet) i Vestre Slidre i Valdres under svært fattige kår. Hun var eldste barn av Gjertrud Hallstensdatter Viste (1851–1934) og Tollef Arnesen Kaataeje (1854–1890). Da hun var tre år gammel mistet hun synet og hørselen etter skarlagensfeber. Da hun ikke lenger kunne høre hva andre sa, mistet hun også evnen til å snakke.

Etter at abnormskoleloven (senere erstattet av lov om spesialskoler) ble satt ut i livet i 1883, ble det gjort et stort registreringsarbeid over hele landet for å sikre at døve eller blinde barn ble sendt på spesialskoler for å lære å lese og skrive. Sognepresten i Vestre Slidre, Didrik Arup (1835–1885), oppdaget Ragnhild Tollefsdatter da hun var ti år gammel. Han forsøkte å få barnet inn på enten en blindeskole eller en døveskole. Men ingen spesialpedagoger hadde erfaring i å undervise en elev som var både døv og blind. Da Arup døde i 1885, ble hun glemt.

Etter å ha møtt henne i 1887 skrev Hallvard Bergh, som var folkelivsskildrer og skolelærer i Vestre Slidre, en artikkel om henne i Verdens Gang. Flere av landets aviser trykte artikkelen, og Bergh startet en landsdekkende innsamlingsaksjon for å hjelpe Ragnhild Kåta og den fattige husmannsfamilien. Det ble samlet inn en stor sum penger, over 7 000 kroner fra Norge og norske emigranter i Amerika. Artikkelen i Verdens Gang ble lest av kopist på Stortinget, forfatter Lars A. Havstad. Han var selv døv, og en aktivist for døves rettigheter. Havstads svoger Elias Hofgaard (1856–1906) hadde grunnlagt Hamar Døvstummeinstitut, senere Hamar offentlige skole for døve (1882–1936). Hofgaard var artikulasjonspedagog og bestyrer ved skolen. Han sa seg villig til å undervise døvblinde Ragnhild Kåta.

Den 15. januar 1888 ble hun bragt til «Furubakken», internatskolen på Hamar, av sin far. Da var hun blitt 14 år og hadde ingen form for språk. Hun var i en elendig forfatning, syk og engstelig.

Ved døveskolen på Hamar var talemetoden i bruk (i motsetning til tegn og fingeralfabet). Hofgaard hadde benyttet talemetoden på døve elever med gode resultater, og bestemte seg for å lære Ragnhild å snakke. Han mente at et døvblindt barn ville ha mest nytte av å lære å snakke når hun skulle tilbake til bygda, der ingen behersket fingeralfabetet.

Elias Hofgaard hadde ingen undervisningsmetoder å følge. Han lærte Kåta å uttale bokstavene ved hjelp av pusteøvelser og lek. Hun ble etterhvert i stand til å gjøre seg forstått, både muntlig og skriftlig, og hun lærte seg å forstå hva andre sa ved å lese med fingrene på munnen til den som snakket.

Den 1. juli 1889 fikk døveskolen på Hamar besøk av den amerikanske spesialpedagogen Mary Swift Lamson (1822–1909). Da kunne Ragnhild allerede si noen korte setninger. Etter at Mrs. Lamson kom tilbake fra sin europareise, oppsøkte hun Helen Keller og læreren hennes, Anne Sullivan. Da den ti år gamle Helen fikk vite om Ragnhild som kunne snakke, fikk hun Miss Sullivan til å kontakte en talepedagog. Keller fikk noen ukers undervisning i artikulasjon og «lipreading», et arbeid som hennes lærer videreførte.

Kåta fikk etterhvert undervisning av andre lærere ved skolen i håndarbeid, kristendom, historie, regning og geografi. En av lærerne ved skolen, Petra Heiberg, lærte henne å lese punktskrift (braille), som til da bare var tatt i bruk ved blindeskolene.

Den 20. juni 1897 ble Ragnhild Kåta konfirmert i Hamar domkirke og flyttet hjem til Valdres. Hofgaard mente at den mye omtalte eleven hans trengte mer kunnskap for å kunne klare seg alene hjemme. Han skaffet bevilgninger fra det offentlige og hentet henne tilbake til Hamar, hvor hun ble boende sammen med familien Hofgaard på «Furubakken», og fikk undervisning fram til våren 1902. Da reiste hun tilbake til Valdres for å bo hos moren, som var blitt enke i 1890. Husmannsplassen Kaata-ejet var blitt selveiergård og hadde fått navnet Nordeng. Ragnhilds mor og syv søsken tok gårdsnavnet Nordeng, mens Ragnhild var den eneste i sin nærmeste familie som brukte etternavnet Kåta.

Senere liv

Hvert år var Ragnhild gjest og bodde flere uker på «Furubakken». Dette tok slutt da hennes lærer Elias Hofgaard døde i en ulykke i november 1906.

Pengene fra innsamlingsaksjonen som Hallvard Bergh hadde stått for, var blitt gjort om til et livrentefond og var til økonomisk støtte for familien på Nordeng. Ragnhild Kåta var dessuten dyktig til å strikke, og tjente litt ekstra på salg av håndarbeider.

Da moren Gjertrud Noreng døde i 1934, ble Ragnhild hentet til Raufoss der hun bodde hos sin yngre søster Anne Dalen i tre år.

I 1937 kom hun til «De Døves Vel» på Hamar. Petra Heiberg hadde opprettet et arbeidshjem for unge jenter som var døve eller døvblinde. Heiberg mente at Kåta hadde best av å bo sammen med likesinnede.

Der døde Ragnhild Kåta den 12. februar 1947. Hun er gravlagt på Raufoss kirkegård.

Litteratur

• Hilde Diesen: "Talegaven fra Ragnhild til Helen Keller" Cappelen Damm, 2021
• Lorena A. Hickok: «Historien om Helen Keller», Oslo1966
• Ella Hytten (Griffiths): «Helen Keller», Oslo 1961
• De fant veien ut av det totale mørket, NRK 2018