Punktskrift

Punktskrift (fullskrift og enkel kortskrift: ⠏⠥⠝⠅⠞⠎⠅⠗⠊⠋⠞; normal el. utvidet kortskrift: ⠏⠅⠞⠎⠅⠗⠊⠋⠞), eller braille, tidligere kalt blindeskrift, er en skrift for synshemmede, som består av opphøyde punkter som kan føles med fingrene. Hvert tegn består av en celle med 6 punkter i hver. Dette kan gi 64 ulike kombinasjoner av punkter i hver celle. Punktskrift kan gjengi bokstaver, skilletegn, tall og matematiske tegn. Det finnes også et punktskriftbasert noteskriftsystem.

Punktskrift
Punktskrift
Vinetikett med punktskrift
TypeAlfabet
SpråkFlere
UtviklerLouis Braille
I brukSiden 1825
AvstamningNight writing
Punktskrift
ISO 15924Brai
UnicodeU+2800 to U+28FF

OpprinnelseRediger

Det er utviklet flere systemer av opphøyde bokstaver som skal gjøre det mulig for blinde å lese tekst. De tidligste systemene besto av opphøyde latinske bokstaver. Dette er vanskelig å lese og umulig for blinde å skrive selv, og er gått ut av bruk. Et system med forenklede bokstavformer – «moon» – ble utviklet av Dr. William Moon i 1845 og er fortsatt noe i bruk i England.

Punktskriften ble oppfunnet av den blinde franskmannen Louis Braille, og kalles derfor også «braille». Da han gikk på skolen lærte de å lese opphøyde bokstaver. Braille var 16 år da han utviklet systemet i 1825, og det ble offisielt godkjent fire år senere. Det omfattet bokstaver og skilletegn, tall og matematiske tegn samt et notesystem.

Braille bygde sitt system på en «nattskrift» som var utviklet av kaptein Charles Barbier. Soldatene skulle kunne lese i skyttergravene uten å tenne lys. Barbiers system var for komplisert til å få noen praktisk anvendelse – hvert tegn besto av opptil 12 punkter. Brailles tegn består av 6 punkter, og er små nok til å leses med en fingertupp.

Braille møtte først motbør, fordi seende ikke kunne lese skriften hans uten videre. Men det slo raskt igjennom, for dette var det første systemet som blinde selv både kunne lese og skrive.

OppbygningRediger

 
Punktskrift

De ti første bokstavene A – J består av de praktiske kombinasjonene av de fire øverste punktene. (B består av de to punktene øverst til venstre. Det kunne tenkes en bokstav som besto av de to punktene øverst til høyre, men hvis den står alene er det ikke mulig å skille den fra B.) De ti neste bokstavene K – T består av de samme kombinasjonene med tillegg av punkt 3 – punktet nederst til venstre. De fem siste bokstavene i det franske alfabetet – U V X Y Z – består av de fem første kombinasjonene igjen, nå med tillegg av punkt 3 og 6 – de to nederste punktene. W og de «norske» bokstavene Æ Ø Å finnes lengre ut i systemet. Tallene består av de samme tegnene som bokstavene A – J, men for å vise at det er tall settes et spesielt tegn – talltegn – foran.

StandardiseringRediger

Offentlig utvalg for punktskrift (OUP) er oppnevnt av Kultur- og Kirkedepartementet for å ivareta norsk punktskrift. Utvalgets oppgaver er å utarbeide standardiseringsregler av norsk punktskrift og å drive punktskriftsfremmende tiltak.[1]

PunktskriftmaskinRediger

 
Punktskriftmaskin i reisekoffert.

I begynnelsen måtte man prege ett og ett punkt med pren og tavle på papir. Utviklingen av punktskriftmaskinen gjorde det mulig å skrive et helt tegn om gangen ved å trykke på et «akkordtastatur» hvor hver tast gir et bestemt punkt. Forskjellige kombinasjoner av taster som trykkes ned samtidig gir forskjellige kombinasjoner av punkter. Denne skriveteknikken er veldig effektiv, siden fingrene alltid har en fast posisjon. Denne typen tastaturer finnes i dag også til datamaskiner og mobiltelefoner og benytter seg da vanligvis av åttepunktsalfabetet. Perkins' punktskriftmaskin er en av de mest brukte punktskriftmaskinene.

Pren og tavle er fortsatt et brukbart hjelpemiddel: Det er lett å ta med seg og enkelt å ta i bruk, og det støyer ikke på samme måte som en punktskriftmaskin.

LeselistRediger

Utdypende artikkel: leselist

Ved hjelp av en vanlig PC og en leselist som erstatter dataskjermen, kan blinde og sterkt svaksynte lese teksten på dataskjermen i punktskrift. Det er imidlertid bare mulig å lese en linje om gangen. Det finnes også leselister som er halvparten så lange, til bruk for bærbar PC. På leselista går «pinner» opp og ned ettersom hvilke kombinasjoner som er nødvendige for å få de korrekte bokstavene.

Det norske sekspunktsalfabetetRediger

Dette alfabetet brukes på papir. Leselister som brukes for å vise tekst fra en datamaskin bruker to ekstra punkter under de andre for å kunne vise forskjellen mellom store og små bokstaver og tall i samme cellen samt en del ekstra tegn som koder for formatering med mer. Dette tegnsettet kalles for åttetegnsalfabetet.

Det norske åttepunktsalfabetetRediger

Punktskriftcellen med 8 punkter (8-punkts punktskrift) gir 256 ulike kombinasjonsmuligheter. Alle bokstavene har samme tegnrepresentasjon i 6- og 8-punkts punktskrift, og de to ekstra punktene brukes blant annet for å markere store bokstaver (punkt 7) og tall (punkt 8). På den måten slipper en å bruke to celler for å skrive slike tegn.

Fullskrift og kortskriftRediger

Man kan velge å gjengi visuell skrift temmelig direkte i punktskrift, noe som kalles fullskrift, men man kan også bruke stenografi-lignende systemer som kalles kortskrift. Noen språk har ikke noe kortskriftsystem, mens engelsk på sin side nesten bare bruker kortskrift. I tysk brukes begge deler, men mest kortskrift.

I norsk punktskrift brukes både fullskrift og tre forskjellige nivåer av kortskrift: nivå 1 enkel kortskrift, nivå 2 normal kortskrift og nivå 3 utvidet kortskrift. I tillegg kommer norsk punktskrift-stenografi som et fjerde nivå.

De fleste norske punktskriftblader bruker fullskrift, men Verden og Vi bruker nivå 2-kortskrift, og Krimpunkt bruker dels fullskrift, dels nivå 1-kortskrift. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek har først og fremst bøker i fullskrift, men produserer etter ønske bøker i både fullskrift og alle tre nivåer av kortskrift.

Lumske likheter mellom norsk og engelsk punktskriftRediger

Her følger en ikke uttømmende liste over falske venner mellom norsk punktskrift og det engelskspråklige punktskriftsystemet Unified English Braille (UEB). For norsk oppgis bare betydninger fra fullskrift.

   bl.a. æ, ä og } (mengdeparentes) – UEB bokstavfølgen ar
   ø eller ö – UEB bokstavfølgen ow
   å – UEB bokstavfølgen ch eller ordet child
   punktum eller gangetegn – UEB apostrof
   bl.a. anførselstegn – UEB bl.a. punktum
   ? eller – UEB bokstavfølgen en eller ordet enough
   é – UEB bokstavfølgen for
   bl.a. ê og { (mengdeparentes) – UEB bokstavfølgen gh
   è eller ß – UEB bokstavfølgen the
   ò eller & eller § – UEB bokstavfølgen ing (ikke først i ord)
   à eller [ – UEB bokstavfølgen of
   ] – UEB bokstavfølgen with
   ü – UEB bokstavfølgen ou eller ordet out
   ( – UEB ? eller innledende dobbelt anførselstegn eller ordet his
   ) – UEB avsluttende dobbelt anførselstegn eller ordet was
   bl.a. skråstrek og brøkstrek – UEB bokstavfølgen st eller ordet still eller brøkstrek i brøk med bare sifre
   = – UEB bokstavfølgen gg (ikke sist i ord) eller ordet were

ReferanserRediger

  1. ^ Offentlig utvalg for blindeskrift, 2003 [1]

Eksterne lenkerRediger