Ragnar Forbech
Ragnar Forbech (født 23. juli 1894 i Kristiania, død 28. desember 1975 i Oslo) var prest i Den norske kirke.
| Ragnar Forbech | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. juli 1894[1] Christiania | ||
| Død | 28. des. 1975 (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Prest, teolog | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigskorset Lenin-prisen (1955) | ||
|
| Stalins fredspris 1955 |
Liv og virke rediger
Fredrikstad rediger
Ragnar Forbech fikk sin første menighet i Vestre Fredrikstad kirke 28. juni 1919. Oppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
I 1925 ble han valgt inn i bystyret og formannskapet i Fredrikstad på en liste som ble kalt «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste».[2] Han var formann for Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) fra 1927 til 1941.[3]
Oslo rediger
Han ble senere prest i Tøyen kirke i Oslo, og i 1932 tiltrådte han stillingen som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. 1947 ble han tilsatt som residerende kapellan ved Oslo domkirke. Han forble i stillingen inntil han gikk av for aldersgrensen i 1964.[4]
Engasjement for fred, tiltakende åpenhet for Sovjetunionen rediger
Han var medlem av den pasifistiske fredsorganisasjonen International Fellowship of Reconciliation sin norske avdeling, Kristent fredslag, der han var formann frem til 1964. Han ble nestformann i Norges Kristne Arbeideres Forbund i 1948.[5]. At han aldri ble formann, skyldtes at han ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiet.[6] Forbundets lover krevde nemlig at lederen i forbundet skulle være partimedlem.
På begynnelsen av 1950-tallet var Forbech medlem av den kommunistiske fredsorganisasjonen Fredens forkjempere i Norge. I 1953 ble han valgt som organisasjonens representant til det kommunistiske Verdensfredsrådet, som var Fredens forkjempere i Norges internasjonale moderorganisasjon. Forbechs innsats i disse organisasjonene fikk Haakon Lie til å omtale ham som «det skiltet kommunistene viser fram, når de skal vise at deres fredspropaganda er arbeid for freden».[7]
Da den i manges øyne radikale presten og fredsforkjemperen i 1955 mottok og aksepterte den sovjetiske Stalins fredspris («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken.[4] Senere biskop Per Lønning skrev en stor artikkel i Morgenposten under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.[2]
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen.[3] Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte Berge Furre som sekretær i Kristent fredslag, og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.[8]
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved Frelsesarmeens friluftsmøter på Stortorvet i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret.
I 1967 gav han ut selvbiografien Prest på allfarvei – og utenfor.[2]
Familie rediger
ppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
Bibliografi (utvalg) rediger
- Prest på allfarvei – og utenfor (1967) – selvbiografi
- Kristus og krigen (1952)
- Det verden trenger i dag : 3 radioandakter (1949)
- Samfunnet og veldedigheten (1946) – Artikkel i Bymissionæren : ugentlig organ for «Foreningen for indre mission i Kristiania»
- Omkring Tøien småkirkemenighets 25 års jubileum (1932)
Referanser rediger
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ragnar_Forbech[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Forbech, Ragnar (1967). Prest på allfarvei - og utenfor. [Oslo]: Lutherstiftelsen. s. 35.
- ^ a b Lundby, Knut (1948-) (1980). Mellom vekkelse og velferd: bymisjon i opp- og nedgangstider. Oslo: Land og kirke/Gyldendal. s. 188. ISBN 8205121192.
- ^ a b «(no) Ragnar Forbech». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Bastiansen, Alf Bjørnskau (1959). Norges kristne arbeideres forbund 1939-1959: en 20-års oversikt. Oslo. s. 4.
- ^ «Ragnar Forbech», Norsk biografisk leksikon.
- ^ Lie, Haakon (1905-2009) (1954). De kommunistiske dekkorganisasjonene ; Dagbladet og Kaderpartiet. Oslo: Fram forl. s. 13.
- ^ Rossavik, Frank (2011). SV. Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus. s. 17. ISBN 978-82-430-0495-5.