Radikalenerlass
Radikalenerlass (radikalerforordningen eller ekstremistforordningen, egentlig Grundsätze zur Frage der verfassungsfeindlichen Kräfte im öffentlichen Dienst) var en forordning gitt av den tyske regjeringssjefen (Willy Brandt) og regjeringssjefene for delstatene den 28. januar 1972.
Den innebar yrkesforbud for «radikalere» i hele den offentlige tjenesten både på føderalt- og delstatsnivå. Som ekstremister ble alle definert som ifølge tyske myndigheter (Verfassungsschutz) var «forfatningsfiendtlige». Medlemskap i organisasjoner og partier definert som «forfatningsfiendtlige» (eksempelvis kommunistiske partier, eller organisasjoner som Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes/Bund der Antifaschisten og Deutsche Friedensgesellschaft/Vereinigte Kriegsdienstgegner) ble regnet som bevis for forfatningsfiendtlig innstilling. Forordningen innebar både at forfatningsfiendtlige personer ikke skulle ansettes, og at offentlige tjenestemenn kunne avskjediges hvis det ble godtgjort at de hadde en forfatningsfiendtlig innstilling.
Radikalerforordningen omfattet teoretisk radikale og ekstremister både på høyre- og venstresiden, men var i realiteten rettet mot venstreradikale og kommunister, og rammet derfor nesten utelukkende politiske grupperinger til venstre for sosialdemokratene og (etterhvert) de grønne.
Forordningen ble foreslått av innenriksministerkonferansen (delstatenes innenriksministre) og vedtatt i et møte mellom kansleren og statsministrene for delstatene.
Som følge av forordningen ble tilsammen 3,5 millioner vurdert. 10 000 ble utestengt fra den offentlige tjenesten, og 130 tjenestemenn avskjediget.
Litteratur rediger
- Gerard Braunthal: Politische Loyalität und Öffentlicher Dienst: der Radikalenerlass von 1972 und die Folgen. Schüren Presseverlag, Marburg 1992, ISBN 3-89472-062-X
- Manfred Histor: Willy Brandts vergessene Opfer, Geschichte und Statistik der politisch motivierten Berufsverbote in Westdeutschland 1971-1988. Ahriman Verlag, 2. oppl. 1999, ISBN 3-922774-07-5