RMS «Persia» var et britisk passasjerskip operert av Cunard Line som vant Atlanterhavets Blå Bånd i 1856 for den hurtigste seiling Atlanterhavet i vestlig retning.[1] Hun var den første atlanterhavsbåt bygget av jern og var det største skipet i verden da hun ble sjøsatt.[2][3] Imidlertid gjorde den ineffektive fremdriften med skovlhjul «Persia» foreldet og hun ble tatt ut av tjeneste i 1868, etter bare tolv år. Forsøk på å konvertere «Persia» til seIlskute var mislykket og den tidligere stoltheten i den britiske handelsflåten ble kondemnert i 1872.[4]

RMS «Persia»
RMS «Persia»
Generell info
Skipstypedampskip
Bygget ved Robert Napier and Sons
FlaggstatStorbritannia
EierCunard Line
Tekniske data[a]

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

Utvikling og design rediger

 
«Persia»s dampmaskin

Som en følge av konkurranse fra Collin Lines, bestilte Cunard «Arabia» i 1852 for å ta Atlanterhavets Blå Bånd. «Arabia» hadde kraftigere motor og var et mindre skip enn Collins fartsfantomer, og klarte 15 knop på prøveturer. Men med sin trekonstruksjon var hun ikke i stand til å sette rekord. Cunard innså at i fremtiden måtte en ny konstruksjon til, et skrog av jern.

«Persia» ble bygget hos Robert Napier & Sons i Glasgow som designet et skip som var 16% større enn de tre Collin-skipene og 50% større enn Cunards «Arabia». Hennes to-sylindrede dampmaskiner produserte 3 600 Hk og brukte 147 tonn kull per dag. «Persia»s sjøsetting i juli 1855 ble en nasjonal begivenhet, og hun klarte 17 knot på sin prøvetur, selv om hennes normale hastighet var begrenset til 13 knop på grunn av det høye drivstoff-forbruket. Hun hadde 250 passasjerer på førsteklasse og 50 på andre.

Driftshistorie rediger

På jomfruturen i 1856 støtte «Persia» på et isfjell, men ble reddet av sin clipper-baug og sin kraftige konstruksjon.[5] I april, tok hun Atlanterhavets Blå Bånd i begge retninger med en østgående tur på 9 dager, 10 timer, 22 minutter (13,46 knop) og turen vestover på 9 dager, 16 timer, 16 minutter (13,11 knop). Hun holdt begge rekordene til 1863 da Cunard hadde fått «Scotia», den siste hjuldamperen i Atlanterhavsfarten. «Scotia» var opprinnelig ment å bli «Persia»s søsterskip, men ble forsinket da Collin Line kollapset. Da «Scotia» endelig ble bygget, ble hun en større utgave av «Persia» med et ekstra dekk og elektrisitet.

I 1861 under Trent-saken ble «Persia» og flere andre linjeskip chartret for hastig å frakte tropper til Canada. Hun var det eneste skipet som nådde Quebec før isen stengte St. Lawrence River. Det neste året hadde Cunard bestilt DS «China», sin første postbåt med propell-fremdrift. Hun viste seg vesentlig mer lønnsom enn Cunards postbåter med skovlhjul og firmaet bestilte raskt to ekstra postskip med propell og pensjonerte de siste tre dampskipene med skovler på ekspressruten til New York.

«Persia» gikk sammen med «Scotia» i New York-ruten frem til 1867 da Cunard hadde bestilt «Russia», den Cunardbåten med propell som kunne matche «Scotia»s hastighet. På grunn av hennes drivstofforbruk, passet ikke «Persia» andre Cunard-ruter og ble lagt opp i 1868. Hennes motorer ble fjernet og hun ble solgt til MacArthur og Wilson i Glasgow for konvertering til seIlskute. Men konverteringen ble ikke vellykket. «Persia» ble solgt for opphugging i 1872.

Referanser rediger

  1. ^ «Persia». Arkivert fra originalen 10. oktober 2009. Besøkt 17. oktober 2009. 
  2. ^ http://www.norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=persa. 
  3. ^ (PDF) https://web.archive.org/web/20090326230808/http://www.cunard.com/images/Content/History.pdf. Arkivert fra originalen (PDF) 26. mars 2009. 
  4. ^ Gibbs, C. R. Vernon (1957). Passenger Liners of the Western Ocean: A Record of Atlantic Steam and Motor Passenger Vessels from 1838 to the Present Day. John De Graff. 
  5. ^ Kludas, Arnold. Record breakers of the North Atlantic, Blue Riband Liners 1838-1953. London: Chatham.