Røværulykken

forlis utenfor Haugesund i 1899

Røvær-ulykken den 13. oktober 1899 var en hendelse hvor 30 personer fra samfunnet på Røvær, bestående av 130 innbyggere, omkom da de kullseilte. De var et gravfølge på vei tilbake til Røvær fra Haugesund.

Røværulykken
Dato13. oktober 1899
UlykkesstedHaugesund
Årsakorkan
Tall
Omkomne30
Kart

Røværulykken
59°24′09″N 5°12′42″Ø
Minesmerke som ble satt i andlending 100 år siden ulykken. står på skjæret vrakrester ble funnet og de fleste likene.

ForløpRediger

Fredag 13. oktober er en dato alle Røværs innbyggere har et spesielt forhold til. Denne dagen i 1899 omkom nemlig hele 23% av øyas befolkning.

Serina Larsdotter, gift med Engel Olsen Lande, var død og skulle gravlegges 13. oktober. Røvær hadde ikke egen gravplass i 1899, så etter en kort andakt i bedehuset samlet alle seg nede ved kanalen for å ta et siste farvel med Serina. Gravfølget på 31 personer kom seg om bord i båten, seilet ble heist og sakte gled skøyta ut på Suggevågen med flagget på halv stang. Salmesangen døde sakte men sikkert ut, og da skøyta forsvant ut Mjørsund hilste den med flagget. En gammel dame som stod igjen på kaien lurte på hva det skulle bety, og en los kunne fortelle at det betød det siste farvel fra Serina. Lite ante de om at det også skulle være det siste farvel for 30 av dem om bord.

Turen inn til byen gikk fint, været var bra, og etter en overstått begravelse på Udland Kirkegård gikk turen tilbake til kaien hvor skøyta lå og ventet. Vinden hadde da økt til nord-vestlig kuling, og svarte skyer lå tungt vest i havet. Ola Røvær, som hadde vært med gravfølget inn, bestemte seg for å stoppe igjen i byen for å gjøre noen ærend, men sendte sine to barn hjem med resten av gjengen. Skøyta var den største og beste som fantes på øya, en Listaskøyte på 17 tonn som hadde vært ute i dårlig vær mang en gang. Ingen tvilte på at turen kom til å gå bra, men Nils Sund skriver i boka ”Eg minnest”, at Frithjof Eide hadde rådet dem fra å dra ut på grunn av været. Til det svarte de at de måtte, ellers ville de som satt hjemme bli redde for at noe hadde hendt dem.

Skøyta gikk fra kai, seilet ble heist og en gruppe mennesker samlet seg oppe ved Havnaberg for å se følget vel hjem, men etter hvert kom båten utenfor synsvidde og folk gikk hvert til sitt. Vinden økte til storm, med haglbyger og orkan i kastene. Ingen vet eksakt hva som skjedde, men da vrakrestene ble funnet, var både masten og roret knekt. Det blir antatt at båten, med knekt mast og ror, har drevet mot land og blitt knust. Alle 30 omkom.

På Røvær regnet de med at gravfølget hadde stoppet igjen i byen på grunn av det voldsomme været. På øya holdt folk seg inne, og det har blitt fortalt at parafinlampene i Røvær-stuene vaiet som følge av den sterke vinden. Stormen la seg utover natten og på lørdag var sjøen seilbar igjen, men enda kom ingen. Det fantes ingen telefon på øya, så Røværbuen var snart de eneste i landet som ikke visste om den tragiske ulykken som hadde funnet sted fredagskveld. Lørdagen gikk, og Røværsbuen begynte å bli både redde og nervøse. Da også søndagen kom med fint vær og det enda ikke kom noen skøyte, kunne de ikke vente lenger. Tre unge menn gjorde klar en skøyte og satt kurs mot Haugesund. Halvveis møtte de på Dampskipet Avaldsnes som var på vei ut med den sørgelige beskjeden. Om bord var Presten Sigve Nilsen, Ola Røvær, samt venner og kjente av Røværbuene.

Da presten gikk i land i Bekkarvik, ble alle anelser gjort til visshet. Bak ham trådde Ola Røvær i land, ristet på hodet og sa: ”Adle e gåne”.

Av de omkomne hørte 25 av dem til på Røvær, mens de 5 andre var fra henholdsvis Torvastad og Sveio.

Blant de omkomne var tretten gifte og ni ugifte menn, fire ugifte kvinner, samt Serinas fire barn i alderen 9-14.

Tretten enker satt igjen på Røvær, med til sammen 36 ukonfirmerte barn. Hele landet ble mobilisert, pengegaver ble gitt og et Røvær-fond ble dannet bestående av 165 000 kroner.

Enkene fikk inntil 400 kr årlig. De etterlatte barna under 16 år, med levende mor, kunne få inntil 100 kr årlig, mens etterlatte barn under 16 uten mor fikk inntil 150 kr årlig.

I november 1950 ble de resterende midlene av Røvær-fondet overført til Titran-fondet etter pålegg fra departementet. Da var det igjen 282 kr. Titranfondet og Røværfondet en stund etter slått sammen og brukt til bygging av en ny redningsskøyte.

I 1951, to år etter 50-årsmarkeringen for Røværulykken, ble en minnestøtte reist for de omkomne. Navnene på alle de omkomne er hugget ut i stein på den ene siden, mens det på den andre siden er relieff av hav og en skute som går ned, samt dato og navn på ulykken.De ble overrasket av en orkan som senere på kvelden og natten også tok livet av rundt 140 personer i Titran-ulykken. Blant de omkomne var det 13 gifte menn. Tolv enker med 36 farløse, ukonfirmerte barn satt igjen.

Det er reist en minnestøtte for ofrene i dette tragiske forliset.[1]

Titran–Røvær-fondetRediger

Titran–Røværfondet (1900-?), ofte bare kalt Titranfondet, ble opprettet ved kongelig resolusjon av 7. juli 1900. Da ble de innsamlete midlene til de etterlatte etter stormulykkene høsten 1899 fordelt, etter at en komité under ledelse av preses i Selskapet for de norske fiskeriers fremme i Bergen, senere statsråd Kristofer Lehmkuhl, hadde forberedt saken. Mesteparten av materialet her ser ut til å stamme fra denne komiteen.

Det er uklart om en kan tale om bare ett fond. Ved fordelingen ble det nemlig overlatt til lokale styrer eller avdelinger i Haugesund, Bergen (Fiskeriselskapet), Kristiansund og Nordlands amt å forvalte mesteparten av midlene. For Nordlands vedkommende ble forvaltningen tillagt styret for det fondet som ble opprettet etter stormulykken i Lofoten i 1893. Disse lokale fondsstyrene skulle sende årsmelding til Fiskeristyrelsen.

Et relativt stort beløp ble ikke fordelt i 1900. Det ble forvaltet av Fiskeristyrelsen/direktoratet som et slags reservefond. Dette fondet var kommet opp i 125 000 kroner i 1907, og gikk antakelig inn som et reservefond i ulykkesforsikringen for fiskere da denne kom i gang i 1909 (se Årsberetning vedk. Norges fiskerier nr. 1/1907 og O.prop. 10/1908). Administrasjonen gikk da over til Riksforsikringsanstalten (Rikstrygdeverket).

Titranfondet omtales fremdeles i slutten av 1930-årene da de lokale avdelingene fremdeles satt med udisponerte midler.[2]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «En tragedie» Arkivert 27. juni 2015 hos Wayback Machine., Røvær-samfunnet
  2. ^ Se St.med. 32, 1939, bilag s. 5

Eksterne lenkerRediger