Psykiatriloven

Psykiatriloven (fullt navn Lov om tvang i psykiatrien) er en dansk lov. Den nåværende versjon er en revisjon fra 2007 av loven, som kom i sin første utgave i 1989. Den kom som erstatning for sindssygeloven av 1938.

Psykiatriloven bestemmer under hvilke omstendigheter tvangsinnleggelse og -tilbakeholdelse kan skje på psykiatrisk institusjon, samt betingelsene for at der kan utøves annen tvang som for eksempel fastholden, beltefiksering og tvangsbehandling.

Ved tvang forstås en foranstaltning gjennomført overfor en pasient som ikke etter informasjon om hva som skal foretas, kan akseptere den besluttede pleie, behandling eller undertiden tilrettevisning.

Loven foreskriver «minste middels prinsipp»: Man skal bruke den minst inngripende foranstaltning som er tilstrekkelig for å kunne oppnå et behandlingsmål.

Pasienten skal som hovedregel både muntlig og skriftlig informeres om påtenkt tvang forut for inngrepet.

Derutover beskriver loven hvorledes pasientenes rettssikkerhet og klagemuligheter skal ivaretas av patientrådgivere, lokale patientklagenævn, Sundhedsvæsenets Patientklagenævn og domstoler.

Tvangsinnleggelse rediger

Hvis en person er sinnssyk eller en tilstand som kan likestilles dermed, kan vedkommende tvangsinnlegges, hvis

vedkommende er til vesentlig og nærliggende fare for seg selv eller andre

eller

utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring avgjørende forringes ved å unnlate innleggelse

Det er politiet som rent fysisk iverksetter og gjennomfører tvangsinnleggelsen på grunnlag av en særlig legeerklæring skrevet av den lege som tvangsinnlegger den sinnslidende.

Tvangstilbakeholdelse rediger

Hvis en frivillig (døgn)innlagt pasient på psykiatrisk institusjon oppfyller kriteriene for tvangsinnleggelse, som beskrevet ovenfor, skal pasienten nektes utskrivelse (tvangstilbakeholdes). Når en pasient er tvangstilbakeholdt, skal overlegen på bestemte datoer, konkret ta stilling til om kriteriene for tvangstilbakeholdelse fortsatt er oppfylt.

Tvangsbehandling rediger

Så fremt en sinnssyk, innlagt pasient ikke aksepterer behandling, kan overlegen beslutte å behandle pasienten mot dennes vilje. Pasienten kan som hovedregel få beslutningen prøvet i det lokale patientklagenævn, før behandlingen iverksettes.

Oftest tvangsbehandles med psykofarmaka, men i livstruende situasjoner kan der gis elektrosjokk mot pasientens vilje.

Fastholden og beltefiksering rediger

Er det av avgjørende betydning for bedring av en meget urolig pasients tilstand, kan legen bestemme at pasienten om fornødent med makt skal ha et beroligende middel.

Hvis en pasient er til vesentlig og nærliggende fare for seg selv eller andre eller
øver betydelig hærverk eller
grovt forulemper medpasienter,

kan pasienten fastholdes av personalet eller fastspennes til en seng med et mavebelte av kraftig lær. I særlige tilfelle kan der ytterligere anbringes remmer om håndledd og ankler.

En beltefiksering forutsetter – som med all annen tvang – at man har gjort alt som var mulig for å avhjelpe pasientens problemer med mildere midler. En pasient som er tvangsfiksert med belte skal ha fast vakt. Pasienten skal tilses fire ganger hvert døgn, og såfremt fastspenningen utstrekkes lengre enn 48 timer, skal en annen psykiater tilse og vurdere pasienten og om grunnlaget for beltefikseringen fortsatt er til stede.

Personlig skjerming og døravlåsning rediger

Hvis en pasient er

til fare for seg selv eller andre eller
forfølger eller grovt forulemper andre

kan overlegen beslutte at pasienten mot sin vilje skal følges av et personalemedlem rundt i avsnittet.

Visitasjon av person eller eiendeler rediger

Kan skje på konkret mistanke overfor enkelte pasienter, for eksempel hvis der er mistanke om innsmugling av våpen, farlige gjenstander eller ulovlige stoffer.