Professor Longhair

amerikansk musiker

Henry Roeland Byrd (født 19. desember 1918 i Bogalusa i Louisiana, død 30. januar 1980) også kjent som Roy «Bald Head» Byrd, Fess og Professor Longhair, var en amerikansk bluessanger og pianist. Professor Longhair er særlig kjent for å ha bidratt til to distinkte epoker i jazzens historie: Han var aktiv både i glansdagene til tidlig rhythm and blues og under oppblomstringen av interessen for tradisjonell jazz etter å ha startet New Orleans Jazz and Heritage Festival.

Professor Longhair
New Orleans Jazz Fest 1975 - Jambalaya - Fess.jpg
Født19. desember 1918[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BogalusaRediger på Wikidata
Død30. januar 1980[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (61 år)
New OrleansRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Pianist, gateartist, musiker[5], sangerRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata

Musikkjournalisten Tony Russell skriver i sin bok The Blues – From Robert Johnson to Robert Cray: «The vivacious rhumba-rhythmed piano blues and choked singing typical of Fess were too weird to sell millions of records; he had to be content with siring musical offspring who were simple enough to manage that, like Fats Domino or Huey "Piano" Smith. But he is also acknowledged as a father figure by subtler players like Allen Toussaint and Dr. John[6][7]

BiografiRediger

Professor Longhair ble født den 19. desember 1918 i Bogalusa, Louisiana.[6] Han livnærte seg som småsvindler og bondefanger, inntil han satset seriøst på pianoet i trettiårene. Han lærte seg å spille på et piano som manglet tangenter og utviklet dermed en unik spillestil.[6]

Longhair begynte sin karriere i New Orleans i 1948 med en konsert på Caldonia Club. Klubbeieren Mike Tessitore kom på Longhairs artistnavn, inspirert av Byrds rufsete hår.[8] Longhairs første innspilling i 1949 inneholdt fire sanger (inkludert første versjon av hans signaturmelodi Mardi Gras in New Orleans) og ble gitt ut på det Dallas-baserte plateselskapet Star Talent. Bandet hans kalte seg «the Shuffling Hungarians», uvisst av hvilken grunn. Fagforeningsproblemer forsinket utgivelsen, men Longhairs neste utgivelse på Mercury Records samme året var en vinner.[8] Gjennom hele 1950-tallet gjorde han innspillinger for Atlantic Records, Federal Records, samt andre mindre, lokale plateselskaper. Professor Longhair hadde bare én stor kommersiell hit, Bald Head i 1950, kreditert Roy Byrd & His Blues Jumpers.[8] Han spilte også inn sine favorittlåter Tipitina, Big Chief og Go to the Mardi Gras.[6] Men Professoren klarte ikke å nå et stort hvitt publikum slik Fats Domino gjorde.[6]

Etter å ha kommet seg fra et mindre slag, gjorde Professor Longhair comeback i 1957 med No Buts - No Maybes.[8] Han frisket opp sin Go to the Mardi Gras i 1959, og denne versjon spilles hvert år under Mardi Gras i New Orleans.[8]

På 1960-tallet stoppet Professor Longhairs karriere opp.[6] Han måtte ta seg jobb som vaktmester og hadde problemer med pengespill.[9]

I 1971 opptrådte Longhair under New Orleans Jazz and Heritage Festival for å gjenvinne sin posisjon, og i 1973 spilte han på både Newport Jazz Festival og Montreux Jazz Festival.[6] Hans liveinnspilling Live on the Queen Mary (1978) ble tatt opp på en fest hos Paul og Linda McCartney.[6] Hans eneste opptreden i Storbritannia, i 1978, ble hedret som The London Concert.

På 1980-tallet fikk album som Crawfish FiestaAlligator og New Orleans PianoAtlantic et stort publikum i Amerika.[9] Han opptrådte i PBS- serien Soundstage (med Dr. John, Earl King og the Meters) og spilte i dokumentarfilmen Piano Players Rarely Ever Play Together.[8] Filmen ble et minnesmerke over Longhair, etter at han døde av et hjerteinfarkt under innspillingen.[8][9] Opptak fra begravelsen er med i filmen.[8]

I 1981 ble Professor Longhair posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.[10] Han mottok en Grammy posthumt for sine tidlige innspillinger som House Party New Orleans Style, og i 1992 ble han innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.[11]

B-siden My Carnival på Paul McCartneys single 'Spies Like Us', kreditert Paul McCartney & Wings, ble spilt inn i New Orleans og dedisert til Professor Longhair.

Fess-sangen Tipitina ble spilt inn av Hugh Laurie på hans album Let Them Talk i 2011. Laurie er en gammel fan og har brukt sangen Go to the Mardi Gras som tema i pilotepisoden til serien A Bit of Fry & Laurie.

DiskografiRediger

SitatRediger

 Black or white, local or out-of-town, they all had Longhair's music in common. Just that mambo-rhumba boogie thing. 
Allen Toussaint[12]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Professor-Longhair, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014
  3. ^ a b Discogs, oppført som Henry Roeland Byrd, Discogs artist-ID 1394017, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 18394, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015
  6. ^ a b c d e f g h Russell, Tony (1997). The Blues — From Robert Johnson to Robert Cray. Dubai: Carlton Books Limited. s. 157. ISBN 1-85868-255-X. 
  7. ^ «Introduction». www.history-of-rock.com. Arkivert fra originalen 23. juni 2008. Besøkt 23. juni 2008. 
  8. ^ a b c d e f g h «Biography by Bill Dahl». Allmusic.com. Besøkt 28. mai 2009. 
  9. ^ a b c Paul Oliver, red. (1989). The Blackwell Guide to Recorded Blues. Cambridge, MA: Blackwell Publisher. s. 280–281. ISBN 0-631-18301-9. 
  10. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1981. Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine. (Besøkt 27. august 2012)
  11. ^ Allaboutjazz.com - accessed May 2009
  12. ^ Du Noyer, Paul (2003). The Illustrated Encyclopedia of Music (1st utg.). Fulham, London: Flame Tree Publishing. s. 161. ISBN 1-904041-96-5. 

Eksterne lenkerRediger