Wikipedia

Prayut Chan-o-cha

Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Prayut) og ikke slektsnavnet sitt (Chan-o-cha).

Prayut Chan-o-cha (thai: ประยุทธ์ จันทร์โอชา, født 21. mars 1954) er en thailandsk politiker, pensjonert hærsjef i Thailands hær, tidligere leder av Det nasjonale rådet for fred og orden og Thailands tidligere statsminister etter å ha tatt over makten i et statskupp i 2014. Mellom 2019 og 2023 var han samtidig også Thailands forsvarsminister.[8][9]

Prayut Chan-o-cha
Født21. mars 1954[1][2][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Nakhon Ratchasima[4]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedChulachomklao Royal Military Academy
Armed Forces Academies Preparatory School
EktefelleNaraphon Chan-ocha (1984–)[5]
SøskenPricha Chan-ocha
PartiUnited Thai Nation (2023–2023)[6][7]
NasjonalitetThailand
UtmerkelserDen hvite elefants orden
Thailands krones orden
Chula Chom Klao-ordenen
Rama-ordenen
Kommandør av Legion of Merit
Nettstedwww.prayutchan-o-cha.com Rediger på Wikidata
Medlem av kongens råd
29. november 2023–
Thailands statsminister
24. august 2014-22. august 2023 (pensjonert)
ForgjengerNiwatthamrong Boonsongpaisan (fungerende)
EtterfølgerSrettha Thavisin
Thailands forsvarsminister
10. juli 2019–1. september 2023
ForgjengerPrawit Wongsuwan
Hærsjef i Thailands hær
1. oktober 2010–30. september 2014
ForgjengerAnupong Paochinda
Signatur
Prayut Chan-o-chas signatur
Prayut Chan-o-cha på Commons

Han erklærte i juli 2023 at han pensjonerte seg fra vervet som statsminister etter å ha tapt parlamentsvalget i 2023.[10] Han ble utnevnt til medlem av det kongelige råd i Thailand den 29. november 2023.[11]

Liv og virke rediger

Prayut kom ikke til regjeringsmakten på demokratisk måte, men stilte i valget i 2019. Den engelskspråklige thailandske dagsavisen The Nation hevdet at han hadde en urettferdig fordel i forhold til de andre demokratiske partiene og mente at formålet med valget var å skulle legitimere og forlenge grepet hans om makten.[12] En av hovedmotstanderne i valget, Sudarat Keyuraphan fra partiet Pheu Thai, henviste til hvordan grunnloven var utformet for å favorisere Prayut da hun uttalte at «Prayut har 250 senatorer, men folket har tomme lommer».[13]

Etter valget ble han den 5. juni bekreftet som statsminister av det nye parlamentet med et kombinert flertall av stemmer i det folkevalgte Representantenes hus og det militærutnevnte Senatet.[14] Han fratrådte deretter som leder av militærstyret den 15. juli.[15]

Prayut har overlevd fire mistillitsforslag på to år i en nasjonalforsamling som opposisjonen mente ikke gjenspeilte velgernes meninger. Opposisjonen mente at økonomisk ledelse var hans største svakhet. Han ble også anklaget for å ha spionert på politiske motstandere og misbrukt landets budsjett.[16]

Han er medlem av en militærfaksjon i Thailands hær kalt Burapha Payak, eller Østens tigre.[17] Han satt som nestleder av hæren under det blodige opprøret i Thailand i 2010, som ble slått ned av militæret. Sammen med Prawit Wongsuwan og Anupong Paochinda, to andre medlemmer av regjeringen hans, spilte han en nøkkelrolle i å slå ned dette opprøret.[18]

Den 9. januar 2023 ble Prayut formelt medlem av partiet Forent thainasjon (thai: Ruam Thai Sang Chart). Dette partiet har mange medlemmer fra den reaksjonære paraplyorganisasjonen Folkets demokratiske reformkomité, som støtter militærkupp og hadde som formål å fjerne den demokratisk valgte statsministeren Thaksin Shinawatras innflytelse over thailandsk politikk.[19][20]


Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Prayuth Chan-ocha, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prayuth-Chan-ocha, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Prayuth Chan-ocha, Munzinger IBA 00000030127, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Prayuth Chan-ocha, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id prayuth-chan-ocha[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prayuth-Chan-ocha[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ archive.ph[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Neew Na Newspaper, uttrykt som 'ประยุทธ์'ประกาศวางมือทางการเมือง ลาออกจากสมาชิก'รทสช.', www.naewna.com, utgitt 11. juli 2023, besøkt 11. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Thai Post, uttrykt som นักการเมืองเต็มตัว 'บิ๊กตู่' สมัครสมาชิก รทสช. ขึ้นเวทีร่ายยาวภารกิจเพื่อคนไทยทั้งชาติ, www.thaipost.net, utgitt 9. januar 2023, besøkt 10. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Profiles of Members of Prayut II Cabinet, on national security affairs» (engelsk). The Nation. 17. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  9. ^ «PM Prayut’s cabinet announced» (engelsk). Thai PBS World. 10. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  10. ^ «Thailand prime minister Prayuth retires from politics, nine years after his coup» (engelsk). Reuters. 11. juli 2023. Besøkt 1. februar 2024. 
  11. ^ «The who, where, and what of Thailand’s Privy Council as ex-PM Prayut becomes latest member» (engelsk). Thai PBS World. 17. desember 2023. Besøkt 1. februar 2024. 
  12. ^ «Election has already been won, so what now?». The Nation. 28. november 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019. 
  13. ^ Tan Hui Yee; Arlina Arshad (22. mars 2019). «Thai premier Prayut makes surprise appearance at rally as parties wrap up election campaigns» (engelsk). The Straits Times. Besøkt 3. mai 2022. 
  14. ^ «Prayut steps from solid ground to shaky one». Thai PBS. 5. juni 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  15. ^ «Thai PM Prayut declares end to 5-year military rule». The Straits Times. 16. juli 2019. Besøkt 20. juli 2019. 
  16. ^ «Thailands statsminister overlevde fjerde mistillitsforslag på to år» (norsk). Vårt Land. 23. juli 2022. NTB-AP. Besøkt 23. juli 2022. 
  17. ^ Paul Chambers (14. mars 2019). «What if Thailand’s junta can’t control the military?» (engelsk). New Mandala. Besøkt 24. juli 2022. 
  18. ^ «Laser messages light up Bangkok lockdown and focus heat on military» (engelsk). Thai PBS World. 15. mai 2020. Besøkt 7. juli 2022. 
  19. ^ «PM Prayut formally joins United Thai Nation Party» (engelsk). Thai PBS World. 9. januar 2023. Besøkt 9. februar 2023. 
  20. ^ Erich Parpart; Cod Satrusayang (9. februar 2023). «Talks of amnesty bills proves we’re stuck in the past» (engelsk). Thai Enquirer. Besøkt 9. februar 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prayut_Chan-o-cha&oldid=24236752»