Wikipedia

Pranciškus Karevičius

Pranciskus Karevičius, M.I.C. (polsk navneform: Franciszek Karewicz; født 30. september 1861 i Giršinai ved Skuodas i guvernementet Kovno i den litauiske del av Det russiske rike, død 30. mai 1945 i Marijampole i Litauiske SSR) var et litauisk katolsk ordensmedlem som ble professor og så biskop i Litauen.

Pranciškus Karevičius
Født30. sep. 1861Rediger på Wikidata
Giršinai
Død30. mai 1945Rediger på Wikidata (83 år)
Marijampolė
BeskjeftigelseKatolsk prest (1886–), diakon (1885–), katolsk biskop (1914–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Biskop av Samogitia (1914–1926)
  • titulær erkebiskop (1926–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Litauen
Pranciškus Karevičius på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han gjennomførte den grunnleggende skolegang i Mosėdė og deretter i Parupė (i Latvia). Så begynte han på seminar i Sankt Petersburg. Etter å man hadde lagt merke til den unge mannens talenter, ble han sendt til Det geistlige akademi, der han tok mastergrad i teologi.

Prest rediger

Den 17. mai 1886 ble han presteviet og utnevnt til professor i moralteologi og liturgi ved Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi i Sankt Petersburg der han virket fra 1893 til 1910.

Siden 1888 var han sjelesørger for katolikkene i guvernementet Samaras fem fylker, etablerte et tysk sogn, to kapeller med skoler og et kapell for litauere. I St. Petersburg forsvarte han i tillegg til sjelesorg og undervisning på morsmålet, også litauernes og latviernes rett til å benytte sine egne språl i kirkelig sammenheng. Han deltok i det litauiske sosiale liv, og fikk inn for selvhjelps- og veldedighetsarbeide.

Den 28. juli 1911 ble han medlem av Det litauiske vitenskapsakademi.

Biskop av Žemaicai rediger

Den 27. februar 1914 utnevnt til biskop av Žemaicai. Etter tiltredelsen forordnet han bruken av det litauiske språk i katedralen, i biskopens palass, ved offentlige møter med prester, og bekreftet dette for menighetenes del også. I løpet av de 12 årene da han styrte bispedømmet Žemaicai, innviet han 39 nye kirker. I tillegg til omsoprgen for ordenslivet tok han seg spesielt av utdanning, presse, samfunn, avholdsarbeide, enhetlig sang, og han innførte en felles katekisme. Han ga sine inntekter til veldedighet. I 1918 gjorde han seg diplomatiosk fortjent ved sin deltakelse i seneferden til Tyskland der det ble forhandlet med landets fremste militære og sivile myndigheter, Paul von Hindenburg, Erich Ludendorff og Matthias Erzberger. Det munnet ut i at Tyskland den 23. mars samme år anerkjente Litauen som selvstendig stat.

I 1918, før erklæringen som gjenopprettet Litauens uavhengighet, innviet han fanene for de første regimentene i den litauiske hær. Han deltok ved åpningen av den konstituerende Seimas i Litauen i 1920, og støttet landreformen som fulgte de neste par årene.

Fratreden rediger

Den 22. februar 1926, etter delingen av Žemaičiai bispedømme og opprettelsen av tre etterfølgerbispedømmer i stedet for det ene, overlot han bispetronen for Kaunas' erkebiskop til en yngre biskop, hans assistent Juozas Skvireckas.

Pavestolen opphøyde ham deretter til titulærerkebiskop av Skythopolis. Biskop Karevičius sluttet seg til marianerne og slo seg ned i Marijampole.

Han bidro med artikler til publikasjonene «Draugija», «Vadovas», «Sargyba», «Shaltinis» og «Tiesos kelias».

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • Pranciškus Karevičius. Mano gyvenimo ir atsiminimų bruožai. Parengė prof. Aldona Gaigalaitė, Algimantas Katilius, Vilnius, 2006 m.

Referanser rediger

  1. ^ catholic-hierarchy.org bkare, lest 13. november 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pranciškus_Karevičius&oldid=23100311»