Åpne hovedmenyen

Sanskrit-manuskripter fra Sentral-AsiaRediger

To sentralasiatiske manuskripter fra oasebyen Khotan, ble oppdaget i 1907, og oppbevares i Petrovisky-samlingen i St. Petersburg og Hoemle-samlingen i Oxford. Manuskriptene er på sanskrit, med enkelte passasjer i khotanesisk:

  • «Prajñāpāramitā sūtra i et og et halvt hundre vers» (sanskrit: Adhyarhaśatikā Prajñāpāramitā Sūtra)
  • «Prajñāpāramitā i 150 vers» (sanskrit: Prajñāpāramitā naya shatapañśātikā)

Tre tibetanske oversettelserRediger

Teksten ble oversatt til tibetansk (P’hags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa’i tsul brgya lqa bcu pa) i det 8. århundre fra et Nepalsk sanskrit-manuskript med tittelen Ārya Prajñāpāramitā naya shatapañśashātikā.[1]

Den tibetanske kanon buddhistiske kanon inneholder også to tantriske versjoner. Den første er en utvidet utgave med samme tittel.[2] En tredje versjon på tibetansk (pal rdo rje snying po rgyan shes bya bai rgyid kyi rgyal po chen po) ble oversatt fra et Nepalsk manuskript med tittelen «Den store kongelige Tantra av Vajra-essensens mandala» (sanskrit: Śrī-vajramaņdalamkāra-nāma-mahātantrarāja).[3]

Kinesiske oversettelserRediger

Teksten ble oversatt seks ganger til kinesisk:

  • Av Xuán Zăng mellom 16. februar 660 og 25. november 663 under tittelen Shí huì dì shí huì bānruò lĭqù fēnxù (十會第十會般若理趣分序), som tekst nr 10 i hans Prajñāpāramitā-bibliotek[4]
  • Av den «senere» Bodhiruchi i året 693 (實相般若波羅蜜經, Shíxiāng bānruò bōluómì Jīng)[5]
  • Av Vajrabodhi i året 725 (金剛頂瑜伽理趣般若經, Jīngāng dĭng yúqié lĭqù bānruò Jīng)[6]
  • Av Bu Kong (不空) i året 770 (大樂金剛不空真實三麼耶經, Dàlè Jīngāng Bùkōng zhēnshí sānmeyē Jīng)[7]
  • Av Dānapāla i året 980 (佛說遍照般若波羅蜜經, Fóshuō biànzhào bānruò bōluómì Jīng)[8]
  • Av Dharmabhadra i året 999 (佛說最上根本大樂金剛不空三昧大教王經, Fóshuō zuì shàng gēn běn Dàlè Jīngāng Bùkōng sānmèi dà jiào wáng Jīng)[9]

En Tantra-tekstRediger

Enkelte orientalister har klassifisert dette som en tantrisk tekst.

Prajñāpāramitā i 150 vers er basert på Vajraśekhara Sūtra (Kinesisk: Jīngāng dĭng Jīng, japansk: Kongōchō kyō), en Tantrisk tekst som nådde Kina i det 8. århundre og Japan i det 9. århundre. Den presenterer en mandala bestående av 1 461 guder, som alle sitter på en lotus og er omgitt av auraer. Sammen med Mahāvairocana Sūtra er den en av de to sentrale «Rot-Tantra’er» i kinesisk Tantra.

Den japanske tittelen er Rishukyō, og den har spilt en sentral rolle i japansk Shingon, både i dens historie og praksis.

En 100-dagers disiplin kalt Shido Kego (firedelt Prā-Yoga) ved Shingon-skolen, som inkluderer prostrasjon, messing av Sūtra’er og mantraer, meditasjoner og ritualer, starter med messingen av Rishukyō.

Dānapāla oversatte en tantrisk versjon i året 980. Den hadde samme tittel som en av de tantriske utgavene i den tibetanske kanon, nemlig «Den store kongelige Tantra av vajra-essensens mandala», med undertittelen «en del av prajñāpāramitā-læren» (佛説金剛場莊嚴般若波羅蜜多教中一分, Fóshuō Jīngāngchāng zhuāngyán bānruò bōluómìduō jiàozhōng yīfēn).[10] Dānapālas oversettelse tilsvarer den siste seksjon av den tibetanske versjonen.

Da Bu Kong (不空), som tilhørte Tantra-skolen i Kina, oversatte teksten i året 770, skrev han også en kommentar til teksten sett fra et tantrisk perspektiv. (大樂金剛不空真實三昧耶經般若波羅蜜多理趣釋, Dàlè Jīngāng Bùkōng zhēnshí sānmeyē Jīng bānruò bōluómìduō lĭqùshì).[11]

Kommentarer fra Japans Tantra-skole (Shingon)Rediger

Grunnleggeren av Tantra (Shingon) i Japan, Kūkai (Kinesisk: 空海, Kōng Hāi, 774–835), skrev to kommentarer til Prajñāpāramitā Sūtra i 150 vers:

  • Lĭqù Jīng jiĕ tí (理趣經解題)[12]
  • Zhēn shí Jīng wén jù (眞實經文句)[13]

Kabukan (覺鑁, Jué Wān, 1095–1143), grunnleggeren av Shingi Shingon, en gren innenfor Shingon, skrev også en innflytelsesrik kommentar til teksten:

  • Lĭqù Jīng zhŏng zi shì (理趣經種子釋)[14]

En annen innflytelsesrik japansk kommentarer ble skrevet Jìxiān (濟暹):

  • Dàlè Jīng xiăn yì chăo (大樂經顯義抄)[15]

To japanske kommentarer ble skrevet til kommentaren av Bu Kong:

  • Lĭqùshì zhŏng shì jì (理趣釋重釋記)[16]
  • Lĭqùshì mì yào chāo (理趣釋祕要鈔) av Găo Băo (杲寶) og Xián Băo (賢寶)[17]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Derge Kenguyr, Shes Rab, bind 34, folio 133a-139b, tekst nr 17
  2. ^ Derge Kenguyr, Rgyud Vbum, bind 85, tekst nr 489
  3. ^ Derge Kenguyr, Rgyud Vbum, bind 85, tekst nr 490
  4. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 7, tekst nr 220 [10], bokrull nr 578
  5. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 240
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 8, tekst nr 22
  6. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 241
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 69, tekst nr 1631
  7. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 243
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 69, tekst nr 1629
  8. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 242
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 64, tekst nr 1302
  9. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 244
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 64, tekst nr 1384
  10. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 18, tekst nr 886
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 67, tekst nr 1567
  11. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 19, tekst nr 1003
    Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 65, tekst nr 1462
  12. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2236
  13. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2237
  14. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2238
  15. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2239
  16. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2240
  17. ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 61, tekst nr 2241

LitteraturRediger

  • Edward Conze: The Adhyardhasatika Prajnaparamita, SPT, 1973