Petronord

A/S Petronord, også omtalt som Petronord-gruppen, var et norsk-registrert aksjeselskap dannet i 1964 av Norsk Hydro og flere franske selskaper, for å delta i petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Selskapet fikk lisenser til leting og utvinning alt i første konsesjonsrunde og ble dermed et av de første selskaper med norske interesser til å delta på norsk sokkel. Gruppen fikk etterhvert eierandeler i en rekke felt, blant annet Ekofiskfeltet og Friggfeltet. Selskapet ble formelt oppløst i 2008.

De franske selskapene var Bureau de reserches de petrol (BRP), Régie autonome des pétroles (RAP), Compagnie Française des pétroles (CFP), Cofranord, Coparex og Eurafrep. BRP og RAP var begge forløpere til Elf Aquitaine, mens CFP var en forløper til Total.

HistorieRediger

Norsk-fransk samarbeidRediger

Funnet av det store gassfeltet Groningen på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen. Flere selskap drev i 1962/1963 undersøkelser på norsk sokkel i Nordsjøen, blannet annet utførte franske BRP fly-kartlegging av jordmagnetisme. Dette selskapet var heleid av den franske staten, mens CFP var halv-statlig. Fra fransk side var CFP blitt gitt hovedansvaret for engelsk sektor, RAP for nederlands sektor, mens BRP skulle ha ansvaret for norsk, dansk og tysk sektor.[1]

For å kunne utføre videre undersøkelser var det nødvendig å ha dialog med de norske myndigheten, og BRP hadde sitt første møte med Industridepartementet 27. mars 1963. På dette tidspunktet var jurisdiksjon og rettigheter i Nordsjøen enda ikke fastlagt. Først 31. mai samme år la norske myndigheter fram en midlertidig lov om sa at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og «Kongen kan gi tillatelser til å utforske eller utnytte forekomster».[2]

Hydro hadde et betydelig innslag av franske aksjonærer og var på mange måter en naturlig samarbeidspartner for de franske selskapene. I juni 1963 ble Norsk Hydro kontaktet av den norske advokaten Erik Poulsson, som på vegne av BRP ville sondere muligheten for et samarbeid i norsk del av Nordsjøen. Poulsson var styremedlem i Hydro og også advokat for den franske ambassaden, så valg av talsmann var ikke tilfeldig.[3][1]

Direksjonssekretær Erik Kittelsen i Hydro ble satt til å vurdere tilbudet. Han påpekte i et internt notat at tilbudet svært interessant, men også svært hassardiøst. Petroleumsvirksomhet ville medføre svært høye kostnader.

Generaldirektør Rolf Østbye var enig i vurderingen, men uttrykte sterk tvil på om Hydro burde spre virksomheten mer enn det alt hadde gjort, også på bakgrunn av den store økonomiske risikoen. Hydro hadde et nært samarbeid med Esso om raffineriet på Slagentangen, og Østbye var usikker på om dette selskapet ville være negativ til at Hydro ble en konkurrent i Nordsjøen. Langt mer positiv var Hydros forskningsdirektør Johan B. Holte, som ivret for å at selskapet skulle gå inn i petroleumsvirksomhet.

I et møte 9. august 1963 diskuterte styremedlemmene i Hydro et mulig norsk-fransk samarbeid. Tre styremedlemmer, inkludert Rolf Østbye, var negative. Poulsson var inhabil, og kun styreformannen Kjell Meinich-Olsen var positiv.

Tre dager senere, i et møte med en fransk delegasjon, var Johan B. Holte den som hadde fått oppdraget å melde tilbake at Hydro ikke var interessert. Østbye var på reise og kunne ikke delta. Holte var lojal mot styrebeslutningen og informerte om den negative styreavgjørelsen, men han fortsatte likevel forhandlingene. Etter Holtes oppfatning var et samarbeid en mulighet som ikke kunne slippes før en hadde vurdert forhandlingsresultatet. Tvilen i styret ble brukt som argument i forhandlingene, for å presse fram et så positivt resultat som mulig.

Kort tid etter møtet med den franske delegasjonen, var den juridiske rådgiveren i Hydro, advokat Torvild Aakvaag, i et nytt møte med representanter fra Utenriksdepartementet. Jens Evensen fra Utenriksdepartementet uttrykte da skepsis til om et samarbeid ville være gunstig for Hydro. Evensen var generelt positiv til at norske selskap ville gå inn i en framtidig petroleumsvirksomhet, men framhevet at samarbeid med amerikanske selskaper ville være mer i samsvar med norske interesser.

På tross av alle disse negative signalene fortsatte Holte og Aakvaag forhandlingene med de franske interessene. Sonderinger med Esso gjorde det klart at dette selskapet ikke var negativ til at Hydro gikk inn i petroleumsvirksomheten. Etter ni dagers forhandlinger var et avtaleutkast klart. Etter forhandlingsprotokollen 14. august 1963 skulle Hydro ha 20 % av det nye selskapet. BRP skulle ha muligheter til å invitere inn andre franske selskap som medeiere, under forutsetning av at disse ble godkjent av Hydro. De franske selskapene skulle også påta seg å bære alle utgiftene til letevirksomheten.[1]

Avtaleutkastet var svært gunstig for Hydro. Hydro-styret snudde i sin oppfatning av avtalen og ga sin tilslutning. Rolf Østby signerte forhandlingsprotokollen 20. september 1963. Avtalen er i ettertiden blitt karakterisert som «den viktigste i Norsk Hydros historie».[3]

A/S Petronord blir dannetRediger

Den nye selskapet A/S Petronord ble dannet 16. januar 1964, med BRP, RAP og Hydro som eiere.[1] Selskapet fikk kontoradresse hos Norsk Hydro i Oslo. Ifølge avisnyhetene skulle selskapet «drive forberedende studier og eventuelt senere prøveboringer» i Nordsjøen, med håp om å finne naturgass.[4] En investeringplan på 500 millioner kroner var etablert som en del av selskapsdannelsen.

Styreleder for det nye selskapet ble Kjell Meinich-Olsen, og Johan B. Holte ble det andre norske styremedlemmet.[5]

Avtalen vekte oppsikt, på grunn av de gode vilkårene for norske interesser. Andre utenlandske selskap var redd for at avtalen skulle skape presedens for framtidig arbeid i norsk sektor.

Petronord-avtalen gikk gjennom flere revisjoner. Ved en tillegsavtale datert 2. januar 1965 gikk også CFP inn i selskapet, sammen med de tre mindre, private franske selskapene Cofranord (Francarep), Coparex og Eurafrep.[1]

For å stå sterkere i første konsesjonsrunde, ble Petronord-avtalen reforhandlet i juni 1965. BRP og Société nationale des pétroles d’Aquitaine (SNPA) skulle senere sammen danne Elf Aquitaine, og det var norske datterselskap av de franske bedriftene som nå var medeiere, som vist i tabellen under.

Selskap Eier-nasjonalitet Andel
Norsk Hydro a.s. Norge 12,5 %
Petropar Norge A/S (BRP) Frankrike 13,125 %
Aquitaine Norge A/S (SNPA) Frankrike 13,125 %
Auxirap Norge A/S (RAP) Frankrike 26,25 %
Total Marine Norsk AS (CFP) Frankrike 26,25 %
Eurafrep Norge A/S Frankrike 3,5 %
Coparex Norge A/S Frankrike 2,625%
Cofranord A/S Frankrike 2,625 %

I et tillegg i september 1967 ble det gjort klart at avtalen skulle ha 12 års varighet, med en revurdering av avtalen etter 10 år, det vil si september 1977.[1]

Selskapene Petropar og Auxirap fusjonert i 1967 under navnet Elf Norge A/S. Også de tre mindre private selskapene gikk etterhvert inn i Elf. Etter sammenslåingen til ett selskap Elf Aquitaine i Frankrike, ble også Aquitaine Norge fusjonert inn i Elf Aquitaine Norge i juni 1977.

Seismiske undersøkelserRediger

I starten finansierte fungerte Petronord hovedsakelig som en kanal for kontakt med myndighetene. Selskapet ble også ansvarlig for videre seismiske undersøkelser, utført av et fransk selskap. To store radiomaster ble satt opp på Ågotnes utenfor Bergen, for å kunne kommunisere med de to skipene som deltok i undersøkelsene. Disse mastene ble demontert etter at undersøkelsene ble avsluttet i juli 1964.[6]

Nye seismiske undersøkelser ble gjennomført av Petronord i 1966.[7]

Første konsersjonsrundeRediger

Første konsesjonsrunde i norsk sektor ble utlyst 13. april 1965, med tilsammen 278 blokker. Petronord var én av elleve konsesjonssøkere og fikk i august 1965 tildelt de 12 blokkene 2/6, 7/2, 9/5, 10/8, 10/11, 11/9, 16/3, 16/5, 16/6, 17/4, 18/10 og 18/11.

Ved tildeligen annonserte Petronord at selskapet ville starte opplæring av norske fagfolk, delvis i Frankrike.[8]

Makeskifte med PhillipsgruppenRediger

Også det amerikansk-dominerte Phillipsgrupper hadde fått lisenser i første konsesjonsrunde. Etter tildelingen ble Petronord enige med Phillipsgruppen i 1966 om et bytte av 20 % andeler i hverandres lisenser, for å spre risikoen i virksomheten. Avtalen ble gjeldende fra 1. januar 1967.[9] De to grupperingene ble også enige om å dele på bruken av plattformen Ocean Viking under prøveboringene.[10] Petronord startet sin første boreoperasjon i november 1967, i blokk 16/6.[11][12]

Byttehandelen viste seg å bli svært gunstig byttehandel for Petronord. I desember 1969 fant Phillips Ekofiskfeltet i sitt lisensområde 2/4. Petronord på sin side fant ingenting i de lisensene de var blitt tildelt i første konsesjonsrunde.

Eierandelene i Ekofisk i 1978 er vist i tabellen under, der de seks siste selskapene utgjorde Petronord-gruppen.[13]

Selskap Nasjonalitet Andel
Phillips Petroleum Company Norway USA 36,960 %
American Petrofina Exploration Company Norway USA 30,000 %
Norske Agip A/S Italia 13,040 %
Elf Aquitaine Norge A/S Frankrike 8,094 %
Norsk Hydro a.s. Norge 6,700 %
Total Marine Norsk A/S Frankrike 4,047 %
Eurafrep Norge A/S Frankrike 0,456 %
Coparex Norge A/S Frankrike 0.399 %
Cofranord A/S Frankrike 0,304 %

Petronord fikk også eierandeler i andre felt i Ekofiskområdet, som Edda og Eldfisk.

Andre konsesjonsrundeRediger

Andre konsesjonsrunde ble utlyst i mai 1968, før Ekofisk var funnet. Først i mai 1969 ble 9 blokker delt ut, i en første tildeling i denne konsesjonsrunden. Petronord fikk fire blokker, 3/7, 15/3, 25/1 og 25/2.[14] Selskapet var forpliktet til å bore minst én brønn per blokk.

Elf fungerte som operatør for Petronord-gruppen i de to første konsesjonstildelingene.

Frigg-funnetRediger

Boring i blokk 25/1 våren 1971 førte til funn av Friggfeltet. Eierandelen var da som vist i tabellen under.[12]

Selskap Nasjonalitet Andel
Elf Norge A/S Frankrike 38,4 %
Total Marine Norsk A/S Frankrike 28,8 %
Aquitaine Norge A/S Frankrike 19,2 %
Norsk Hydro Produksjon AS Norge 13,6 %

Heimdal-blokkenRediger

Det amerikanske selskapet Marathon Oil fikk i andre konsesjonsrunde via det norske datterselskapet Pan Ocean lisens på blokk 25/4 i nordlige del av Nordsjøen, sammen med tre andre selskap. Tildelingen skjedde i juni 1971.[12]. Da letingen skulle starte var det imidlertid ingen ledige rigger, men Petronord hadde ledige riggressurser. Petronord gikk da i mars 1972 inn som medeier i lisensen, og Elf overtok som operatør. Borestart skjedde i juli 1972 og brønnen fant olje og gass. Blokk 25/4 inneholder flere felt, som Heimdal, Vale og Vilje.

Tredje konsesjonsrundeRediger

Tildelinger i tredje konsesjonsrunde strakk seg over alle årene 1974-1977, og Petronord fikk flere tildelinger. I alle tildelte lisenser var nå Statoil også deleier. For første gang ble nå Norsk Hydro gjort til operatør for letevirksomhet.

  • I november 1974 sammen med Statoil blokkene 29/9 og 30/7.[15]
  • I februar 1977 sammen med Statoil blokkene 15/2 og 15/5.[17]

Gina Krog-feltet ble funnet i blokk 15/5 våren 1978.[12]

AvslutningRediger

Fra slutten av 1970-tallet fungerte Petronord kun i etablerte lisenser. Det ble endelig oppløst i 2008.[18]

LitteraturRediger

  • Ole Johan Sagafoss (2005). Livskraft. På norsk. Hydro 1905-2005. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2865-2. 
  • Egil Helle. Norges olje - de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02619-4. 

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f Norsk Oljemuseums årbok 1994 Birger Lindanger: Var Phillips likevel ikke først ute? s.5ff
  2. ^ E. Helle: Norges olje... s.24ff
  3. ^ a b O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.154ff
  4. ^ «Hydro satser på Nordsjøen. Med i jakten på olje og naturgass.». Aftenposten 11. januar 1964 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020. 
  5. ^ «K. Meinich-Olsen leder Petronord». Aftenposten 5. februar 1964 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  6. ^ «Petronords oljeletning i Nordsjøen meldes foreløpig avsluttet». Aftenposten 31. juli 1964 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  7. ^ «Seks tillatelser til undersøkelse etter olje er gitt». Aftenposten 8. juli 1966 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  8. ^ «Norge er blitt det lovende olje-landet». Aftenposten 19. august 1965 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  9. ^ O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.214ff
  10. ^ «To store sammen om Nordsjø-olje». Aftenposten 12. mai 1967 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  11. ^ «Olje-leterne søker mot syd og syd-øst». Aftenposten 15. november 1967 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  12. ^ a b c d «NPD Faktasider». Oljedirektoratet. Besøkt 19. mars 2020. 
  13. ^ W.L. Heidbreder (1978). «The Development History of Greater Ekofisk». SPE 8120 presentert på European Offshore Petroleum Conference and Exhibition. 
  14. ^ «Staten får 17,5 prosent mer utbytte av oljefunn». Aftenposten 23. mai 1969 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  15. ^ «Hydro og Statoil operatører». Aftenposten 16. november 1974 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  16. ^ «Hydro starter boringen i år». Stavanger Aftenblad 8. januar 1977 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  17. ^ «To nye blokker til Statoil-Petronord». Aftenposten 19. februar 1977 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020. 
  18. ^ «Kunngjøringer Brønnøysundregistrene». Aftenposten 30. oktober 2008 (krever abonnement). Besøkt 19. mars 2020.