I gamle norske sagn er «Pesta» navn på en uhyggelig skikkelse, ofte beskrevet som en gammel kvinne, som brakte svartedauden med seg. Bildet viser Theodor Kittelsens «Pesta farer landet rundt» fra 1904. Tegningen er en fargeversjon av et motiv fra hans bok Svartedauen fra 1901, med eventyrtegnerens egne tolkninger av sotten. Landskapet i bakgrunnen er fra Sund i Lofoten.[1][2]

«Pesta» var i norsk folketro personifiseringen av svartedauden, det første utbruddet av en pest-pandemi som rammet Norge med ujevne mellomrom i perioden fra 1349 til 1654.[3] I gamle sagn blir navnet særlig brukt om en kvinnelig sykdomsdemon.[4] Skikkelsen blir gjerne beskrevet som en liten, gammel og gråblek kjerring, med svarte øyne, svart, hengende hår, og rød eller blå stakk.[5] Det fortelles at hun gikk fra gård til gård og bragte sykdommen med seg. I hendene bar hun på en sopelime og en rive: der «Pesta» feide med limen, kom alle til å dø, der hun brukte riven, ville noen overleve. Skikkelsen kunne også ha med seg ei stor bok med navnene på dem som skulle dø.[5] Fortellingene om skikkelsen varierer. I Setesdal var storedauden et jentebarn, hos samene var rotto et barn, en svart hund eller en katt.[6] I Tuddal viste sotten seg som en mann med stav og bok under armen, eller som en kone med sopelime.[7] Også i Vefsn kom sotten til bygda som mann og kone.

Eventyrtegneren Theodor Kittelsen gjorde figuren kjent som hovedperson i sin Svartedauen, en samling tegninger, dikt og sagn om pesten i Norge.[1] Boka forelå som manuskript i 1896 og kom ut i 1900.[8] Kittelsens «Pesta» var inspirert av en gammel, bitter kjerring som tegneren ble kjent med da han bodde på Skåtøy utenfor Kragerø og som han omtaler i den anekdotiske Glemmebogen fra 1892.[9] I selvbiografien Folk og trold fra 1911 gjentar Kittelsen blant annet at hun var «værre end selve pesta [...] og saa fik hun navnet».[10]

Pesta er også tittelen på det første albumet i tegneserien Solrunns saga skrevet av Eirik Ildahl, illustrert av Bjørn Ousland og utgitt av Bladkompaniet i 1988.[11]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

(en) Kategori:Svartedauen – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

  1. ^ a b Kittelsen, Th. (Kittelsen, Theodor) (1857-1914) (1901). Svartedauen. Kristiania: L.E. Tvedte. 
  2. ^ Koefoed, Holger (1999). Th. Kittelsen. Stenersens forl. s. 155. ISBN 8272012634. 
  3. ^ Moseng, Ole Georg. (2020, 10. februar). svartedauden. I Store norske leksikon. Hentet 27. mars 2020 fra https://snl.no/svartedauden
  4. ^ Reichborn-Kjennerud, I. (1865-1949) (1940). Vår gamle trolldomsmedisin. Oslo: Jacob Dybwad. s. 93. 
  5. ^ a b Reichborn-Kjennerud, I. (1865-1949) (1940). Vår gamle trolldomsmedisin. Oslo: Jacob Dybwad. s. 95. 
  6. ^ Reichborn-Kjennerud, I. (1865-1949) (1940). Vår gamle trolldomsmedisin. Oslo: Jacob Dybwad. s. 96. 
  7. ^ Reichborn-Kjennerud, I. (1865-1949) (1940). Vår gamle trolldomsmedisin. Oslo: Jacob Dybwad. s. 133. 
  8. ^ Østby, Leif (1906-1988) (1975). Theodor Kittelsen. Oslo: Dreyer. s. 103. ISBN 8209012274. 
  9. ^ Kittelsen, Th. (Kittelsen, Theodor) (1857-1914) (1957). Theodor Kittelsen: i tekst, tegninger og malerier. Oslo: Gyldendal. s. 64. 
  10. ^ Kittelsen, Th. (1997). Folk og trold: minder og drømme : med skizzer, tegninger og malerier. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 93. ISBN 8290520271. 
  11. ^ Tegneseriearkivet.no om Ildahls og Ouslands Pesta 1988

Eksterne lenkerRediger