Perikope

Perikope (gresk περικοπή, «avsnitt, utsnitt»; fra peri «omkring» og kope «utsnitt»; koptein «avskære») er i den kristne kirke betegnelse for bestemte avsnitt av bibelteksten bestemt for opplesning.

Illustrasjon i Henrik IIs perikopebok, der Peter mottar nøkkelmakten.

Noen ganger kan leseteksten være sammenføyninger. En perikope bestående av passasjer fra forskjellige deler av en av Bibelens bøker, eller fra forskjellige deler av Bibelen, och sammankoblet til en eneste lesetekst, kalles en sammenlenkning eller sammensatt lesning.

Bakgrunn i jødedommen

Allerede ved den jødiske gudstjeneste var det forordnet opplesning av bestemte skriftavsnitt, dels fra Loven (de såkalte parasjer), dels fra de profetiske skrifter (haftarer).

Historikk i den vestlige kristenhet

I den kristne menighet overtok man denne jødiske skikk, men tilføyde til de to gammeltestamentlige avsnitt to nytestamentlige, ett fra de nytestamentlige brev og ett fra evangeliene. Brevavsnittet fikk snart navnet «epistelen», evangelieavsnittet «evangeliet». Til tider ble brukt et avsnitt fra Apostlenes gjerninger; dette ble gjerne kalt «lektien».

På 400-tallet begynte man i Roma å gi perikoper mer fasthet, idet de forskjellige skrifter henvises til forskjellige tider av kirkeåret, og under pave Gregor den store utviklet det hele seg til at hver søn- og festdag fikk sitt bestemte «Evangelium» og sin «Epistel».

Det ble utarbeidet manuskripter, ofte illuminerte, som kalles perikoper, som oppsetter de perikoper (ofte bare evangelieperikopen) som var fordret for messefeiringene gjennom året. Særlige eksempler på slike, begge ottonske, er Henrik IIs perikopebok og Salzburgperikopene.

Senere ga Tridentinerkonsilet innenfor den katolske kirke en bestemt og enda nøyere fortegnelse over de perikoper som skulle anvendes.

Martin Luther holdt seg med noen justeringer til den vante orden som hadde funnet sin form siden Karl den stores dager, og de lutherske kirker har dermed i alt vesentlig holdt på de gamle perikoper, likesom den anglikanske kirke. Men de reformerte brøt med den gamle perikoperekke og ved gudstjenesten - Huldrych Zwingli (1484-1531) begrunnet det med at perikopesystemet sperret for en autentisk tilgang til skriften, og Jean Calvin (1509-1564) mente at man burde bryte opp med stadige tematiske hensyn etter hvor i året man var (lectio selecta-tradisjonen) og forstanderen i stedet skulle lese kontinuerlig (lectio continua) i passe lange stykker og følgelig preke kontinuerlig. Med tiden skulle dette føre til at presten så temmelig hadde fritt tekstvalg.

I den norske kirke ble det foreskrevet, senere snarere anbefalt, hvilke av dagens foreskrevne perikope skulle være prekentekst. En slik «perikopetvang» som utstrekker seg også til tema for prekenen har vært vanlig i en rekke lutherske kirker. Fastleggelsen av prekentekstene varierer slik at man over noen år får vekslet mellom dagens perikoper. En egen tekstbok med søndagens lese- og prekentekster foreligger, den som er blitt gjeldende siden advent 2011 er en frukt av den siste gudstjenestereformen i Den norske kirke.

Kilder

• Opslag af dr.theol. Alfred Theodor Jørgensen (1874-1953) i Salmonsens konversationsleksikon, bd 18, s. 1092