Penda av Mercia

Penda (død 15. november 655) var konge av Mercia ca. 626 til sin død. Han regnes som en av de mektigste av de tidlige angelsaksiske kongene.^{[trenger referanse]}

Penda av Mercia
Født		ca. 606
Død		15. nov. 655 Cock Beck
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Mercia (632–655) King of Wessex (642–645)
Ektefelle		Cynewise
Far		Pybba av Mercia
Søsken		Eowa av Mercia
Barn		9 oppføringer Wulfhere of Mercia Æthelred of Mercia Peada av Mercia Merewalh Cyneburh Cyneswith Eadburh of Bicester Edith of Aylesbury Wilburga of Mercia
Nasjonalitet		Kongedømmet Mercia
Penda av Mercia på Commons

Han var sønn av Pybba av Mercia. Det er uklart hvor gammel Penda var da han arvet tronen omkring 626. Den Angelsaksiske krønike forteller at han var 80 år gammel da han døde, hvilket betyr at han var omkring 50 da han kom til makten. Samtidig finnes det kilder som omtaler hans barn og andre slektninger, som ikke stemmer overens med krønikens opplysninger.^{[trenger referanse]} I den første fasen av hans tid som konge skal han ha styrt sammen med sin bror Eowa.

Krøniken nevner et slag mellom Penda og vestsakserne ved Cirencester i 628. Under sitt styre dro Penda stor nytte av sine allianser med waliserne fra Powys og Gwynedd. Mens han beleiret Exeter i Dumnonia ca. 630 møtte han Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, som var drevet i eksil av Edwin av Northumbria. De inngikk en allianse, og Cadwallon giftet seg med Pendas søster. De drev først northumbrierne ut av Gwynedd, og invaderte deretter selve Northumbria. 12. oktober 633 møtte de Edwin i slaget ved Hatfield Chase, og vant en avgjørende seier. Edwin selv falt i slaget, sammen med en av sine sønner. Den andre sønnen ble tatt til fange av Penda, og ble kort tid senere henrettet.

5. august 642 slo Penda igjen northumbrierne, i slaget ved Maserfield. Oswald av Northumbria falt i slaget. Penda, som var hedning, skjendet liket av den kristne Oswald, som dermed oppnådde martyrstatus. Stedet hvor slaget sto ble senere kjent som Oswestry («Oswalds tre»), fordi Oswalds levninger ble hengt opp i et tre. Pendas bror Eowa falt også i slaget. Det er uklart om han kjempet med eller mot Penda.

Pendas tid på tronen var preget av ufred, da han viet det meste av den til å angripe andre angelsaksiske konger. Mellom 635 og 640 beseiret han øst-anglerne og drepte kongene Sigebert og Egric. I 645 angrep han Wessex, og kong Cenwealh måtte gå i eksil. I 648 var han istand til å komme tilbake til makten igjen. Omkring 650 angrep Penda igjen East Anglia, og fordrev kong Anna. Da Anna prøvde å ta tilbake sitt rike i 653 eller 654 invaderte Penda på ny, og drepte Anna i et slag.

Mercia vokste merkbart under Penda. Det var antagelig i denne perioden at områdene som tilsvarer de moderne Cheshire, Shropshire og Herefordshire ble innlemmet i Mercia.^{[trenger referanse]} Penda innsatte en konge i disse områdene, Merewald, som ifølge senere legender var hans sønn. Det finnes ikke holdbare belegg for at det stemmer.^{[trenger referanse]}

En sønn av Penda, Peada, ble innsatt som vasallfyrste i Middle Anglia. Som sin far var han hedning, men han lot sin datter Cynefrith gifte seg med den kristne Ecgfrith, sønn av kong Oswiu av Northumbria. Dermed ble kristendommen innført i Middle Anglia.

Til tross for en rekke seiere mot de andre angelsaksiske rikene, var Penda aldri i stand til å ta fullstendig kontroll. Det nærmeste han kom å ta over et av rikene var da han angrep Bamburgh, sete for kongene av Northumbria. Ifølge Beda satte han byen i brann, men måtte trekke seg tilbake da vinden snudde. Beda omtaler dette som et mirakel som reddet den kristne kongen av Northumbria.

I 655 foretok Penda sin siste invasjon av Northumbria. Han hadde med seg en svært sterk hær, angivelig 30 legioner.^{[trenger referanse]} Flere av hans allierte skal ha deltatt, blant annet Cadfael ap Cynfeddw av Gwynedd og Aethelhere av East Anglia. Han hadde også støtte fra kong Aethelwald av Deira, et underkongedømme i Northumbria. Oswiu så at oddsene var på Pendas side, og forsøkte å forhandle om fred. En midertidig avtale ble inngått etter at Oswius sønn Ecgfrith – som var gift med Pendas barnebarn Cynefrith – ble tatt som gissel for å garantere at Oswiu holdt avtalen. Kildene avviker så fra hverandre i spørsmålet om Penda aksepterte en betaling fra Oswiu.^{[trenger referanse]}

Uansett varte ikke fredsavtalen, og 15. november 655 møttes Penda og Oswiu i slaget ved Winwaed. Penda hadde et tallmessig overtak, men Cadfael og Aethelwald forlot ham under slaget, og Oswiu vant derfor en avgjørende seier. Penda selv falt i slaget.

Litteratur

• Michael Lapidge et al. (utg.): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Wiley-Blackwell, Oxford u.a. 2001, ISBN 978-0-631-22492-1 (insb.: Simon Keynes: Penda, s. 361–362).
• Michelle P. Brown, Carol Ann Farr (utg.): Mercia: An Anglo-Saxon Kingdom In Europe. Continuum, 2005, ISBN 978-0-8264-7765-1.
• Nicholas J. Higham: An English Empire: Bede, the Britons, and the Early Anglo-Saxon Kings. Manchester University Press, 1995, ISBN 978-0-7190-4423-6
• Steven Basset (utg.): The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms. Leicester University Press, Leicester 1989, ISBN 0-7185-1317-7.
• Ann Dornier: Mercian Studies. Leicester University Press, Leicester 1977, ISBN 0-7185-1148-4.
• David Dumville: The Anglian Collection of Royal Genealogies and Regnal Lists. I: Anglo Saxon England 5 (1976), s. 23-50
• Nicholas J. Higham: The Kingdom of Northumbria. AD 350 - 1100. Sutton, Stroud 1993, ISBN 0-86299-730-5.
• D. P. Kirby: The Earliest English Kings. Unwin Hyman, London 1991, ISBN 0-04-445691-3.
• Frank M. Stenton: Anglo-Saxon England. 3. oppl., Oxford University Press, Oxford 1971, ISBN 0-19-280139-2.
• Ian W. Walker: Mercia and the Making of England. Sutton, Stroud 2000 ISBN 0-7509-2131-5
• Barbara Yorke: Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. Routledge, London-New York 2002, ISBN 978-0-415-16639-3.
• James Campbell (utg.): The Anglo-Saxons, Phaidon, London 1982, ISBN 0-7148-2149-7.
• Margaret Gallyon: The Early Church in Wessex and Mercia. Terence Dalton, Lavenham 1980, ISBN 0-900963-58-1.
• Nicholas J. Higham: The Convert Kings: Power and Religious Affiliation in Early Anglo-Saxon England, Manchester University Press, Manchester 1997, ISBN 0-7190-4827-3.
• John M. Wallace-Hadrill: Early Germanic Kingship in England and on the Continent. Clarendon, Oxford 1971, ISBN 0-19-873011-X.