Peder Svendsen

norsk politiker og emissær
For fotballspilleren med samme navn, se Peder Svendsen (fotballspiller).

Peder Svendsen (født 13. november 1868 i Frol i Nord-Trøndelag, død 6. juni 1933 i Trondhjem) var en norsk emissær for Godtemplarordenen/IOGT og stortingsmann for Trondhjem og Levanger 1901–1903.

Peder Svendsen
Peder Svendsen, c. 1915.JPG
Født13. nov. 1868[1]Rediger på Wikidata
FrolRediger på Wikidata
Død6. juni 1933[2]Rediger på Wikidata (64 år)
TrondheimRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, emissærRediger på Wikidata
Far Faste SvendsenRediger på Wikidata
Søsken Morten SvendsenRediger på Wikidata
Parti Arbeiderpartiet (1904–), Venstre (–1904)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Stortingsrepresentant
1. januar 1901–31. desember 1903
ValgkretsTrondhjem og Levanger
Trondhjem og Levangers stortingsmenn 1900–1903: Svendsen, Kirksæter, Hansen og Spørck, alle valgt for Venstre.

Han var sønn av predikant Faste Svendsen og hustru Gurine Pedersdatter Borgsmoen. Peder Svendsen ble født på Rokne utenfor Levanger, og familien flyttet til Namsos tre år senere. Mesteparten av oppveksten tilbragte han på Fannestrand utenfor Molde.[3]

Han gikk latinskolen i Molde, deretter i lære som smed i Trondhjem. Etter å ha vært utenlands en periode, etablerte han i 1890 et maskinverksted i byen sammen med en kompanjong.[4] I 1894 ble Svendsen ansatt som reisesekretær i Godtemplarordenen, og engasjerte seg som emissær for avholdsbevegelsen på heltid. Han utmerket seg som folketaler, og i løpet av 40 år holdt han anslagsvis 15 000 foredrag for til sammen 3 millioner tilhørere, og stiftet 300 losjer.[3] Han reiste i både Skandinavia og store deler av Amerika.

Svensen var medlem av Trondhjem bystyre for Venstre 1902–1904 og medlem av bystyre og formannskap for Arbeiderpartiet 1905–1907.[3] Han var stortingsmann for Trondhjem og Levanger 1901–1903, mens han ennå representerte Venstre. Han ble foretrukket som representant for arbeiderklassen, og godtok nominasjonen i harme over behandlingen som ungdomsvennen og losjebroren Hans Hagerup-Lyngvær hadde fått.[3] Svendsen var medlem av Lagtinget og Stortingets sosialkomité, men talergavene hans kom ikke fullt til sin rett i stortingssalen.

ReferanserRediger

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 854[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914, side(r) 51[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Fuglum, Per (1966). «Peder Svendsen». Norsk biografisk leksikon. 15 (1 utg.). Aschehoug. s. 364. 
  4. ^ Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet : 1814-1914. 1. Kristiania. s. 854. 

LitteraturRediger

  • Hasle, Eivind (1993). «Reisetaler for eit edrueleg folk. Peder Svendsen (1868–1933)». I Austigard, Bjørn og Parelius, Nils. Romsdal sogelag årsskrift. Molde. s. 131–151. ISBN 82-90169-42-6. ISSN 0333-1008. 

Eksterne lenkerRediger