Johannes VIII
Johannes VIII (født før 852 i Roma, død 16. desember 882) var pave fra 14. desember 872 til sin død ti år senere, 16. desember 882.
| Johannes VIII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 820 Roma[1] | ||
| Død | 16. des. 882[2] Roma[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Johannes var romer, og sønn av en mann ved navn Gundo. Mellom 853 og 869 fremtrer Johannes i de historiske dokumenter som erkediakon i den romerske kirke til hans pavevalg.
Pave rediger
Den 14. desember 872 ble han valgt til pave; dette skjedde imidlertid i sterk opposisjon fra Formosus, og den striden skulle vare pontifikatet ut.
Som pave strebet Johannes etter å fortsette Nikolaus Is storstilte kirkepolitikk. Han var en dyktig finansmann, administrator og diplomat, og ikke nøyeregnende med midlene, og arbeidet for å befri Italia fra de muslimske sarasenerne og til å gjøre paven til Italias og keiserdømmets fremste hersker. Det førstnevnte mål forsøkte han å nå med keiser Ludvig IIs hjelp, men han klarte ikke å danne noe varig forbund mot sarasenerne, som i år 840 hadde betydelige kolonier i det sørlige Italia og derfor representerte en trussel mot kristenheten; mot slutten av sitt pontifikat ble han til og med nødsaget til å betale dem en betydelig tributt.
Etter Ludvigs død (12. oktober 875) kronet han (25. desember 875) Karl den skallede til keiser. Men forsøkene på å gjenopprette et karolingisk universalmonarki ble mislykket, og den ventede hjelpen mot sarasenerne uteble.
Etter keiser Karls død (13. oktober 877) innledet pave Johannes samtaler og forhandlinger med Karloman, hvis tilhengere beleiret Johannes i Roma (878), men trådte senere i forbindelse med greve Boso av Provence, som han forespilet kongekronen. Disse planer ble imidlertid mislykkede, og allerede i august 879 anerkjente han Karl den tykke som konge av Italia og kronet ham senere (innen 9. februar 881) til keiser. Men ikke heller hos ham fant Johannes den ventede hjelpen mot sarasenerne.
Pave Johannes' hele italienske politikk hadde sålunde blitt fullstendig mislykket på grunn av partihatet og fyrstemaktens begynnende oppløsning.
Metodius, «slavernes apostel», var blitt innsatt som erkebiskop av Mähren av pave Hadrian II, og pave Johannes støttet ham i hans strid mot det bayerske episkopat og hans fortsatte kristning av slaverne. Pave Hadrian hadde gått med på at Metodius benyttet slaviske språk i liturgien. Dette misshaget de tyske regentene, men pave Johannes lot det fortsette etter å ha prøvet Metodius' tro. I 880 tillot han med sin bulle Industriae tuae ettertrykkelig tillate slavisk i liturgien: «Han som har skapt de tre hovedspråk hebraisk, gresk og latin, har også skapt alle andre språk til Sin pris og ære».[3]
Med hensyn til bulgarerne fullførte han sine forgjengeres politikk, å søke å innlemme deres forsamlinger, som lød under patriarken av Konstantinopel, i den romerske kirkes jurisdiksjon. For å vinne den bysantinske keiser Basileios Is hjelp mot sarasenerne erklærte han seg villig til å under vissr betingelser anerkjenne den avsatte patriarken Fotios, og gav i 880, etter at Ignatius hadde dødd, dette sin anerkjennelse, men de krevde betingelser ble ikke oppfylt. At pave Johannes senere forlot denne politikk og atter igjen bannlyste Fotios, forteller yngre kilder.
Død rediger
Pave Johannes skulle, ifølge dubiøse opplysninger fra annaler funnet et kloster i Fulda, ha falt offer for en sammensvergelse blant sine nærmeste: først prøvde man å rydde ham av veien med gift; men da dette ikke virket tilstrekkelig raskt, ble han slått med flere hammerslag på hodet. Han overlevde også dette, før han, i redsel over hatet som ble rettet mot ham, falt ned og døde. Denne histories detaljer, som også angir en annen dødsdato enn det alminnelig antatte, er ikke akseptert av de fleste historikere. Men det er ikke bestridt at han var den første av middelalderens paver som endte sitt pontifikat med å bli myrdet.
Paveembedet ble nå kasteball i de sentralitalienske og romerske maktkamper. Pavedømmets «mørke århundre» brøt ut.
Referanser rediger
- ^ a b Union List of Artist Names, ULAN 500355748, utgitt 3. februar 2015, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Qui fecit tres linguas principales, Hebraeam scilicet Graecam et Latinam ipse creavit et alias omnes ad laudem et gloriam suam.»
Litteratur rediger
- (sv) Johannes VIII i Nordisk familjebok (2. utgave, 1910)
- (de) Michael Plathow: «Johannes VIII» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 203–204.
Eksterne lenker rediger
- (en) Ioannes VIII – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Johannes VIII. i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Enciclopedia dei Papi (italienisch)
 |
Forgjenger: Hadrian II |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Marinus |