Paul I

italiensk prest
(Omdirigert fra Paul I (pave))
Paul I
Paul I.jpg
Født700Rediger på Wikidata
Roma[1]Rediger på Wikidata
Død28. juni 767[2]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt PeterskirkenRediger på Wikidata
Søsken Stefan IIRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest, pave[3], skribent[3]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet KirkestatenRediger på Wikidata

Paul I (født 700 i Roma, død 28. juni 767 i Roma) var pave fra den 29. mai 757 til sin død, 28. juni 767. Han æres som helgen i den katolske kirke, med festdag 28. juni.

Lig og virkeRediger

BakgrunnRediger

Paul (Paulus) var bror til pave Stefan II. De var begge blitt utdannet til prester ved Lateranpalasset. Da broren ble pave, støttet Paul ham i hans politikk mot Pipin den yngre, og derfor fikk han flere betydningsfulle oppdrag for kirken, blant annet å tilbakeføre de byer som langobardenes konger Aistulf og Desiderius hadde tatt fra den romerske stat. Desiderius lovet å oppgi disse byene.

PaveRediger

Paul ble valgt til pave umiddelbart etter brorens begravelse, og ble konsekrert den 29. mai samme år, 757.

Under pave Paul ble forbindelsene mellom pavestolen og Frankerriket sterkere. Dette var en bevisst politikk, som tok sikte på å bryte båndene til Østromerriket og med langobardene. Dermed sikret han pavens overhøyhet over Roma og det sentrale Italia. Han sendte frankernes kong Pipin et brev der han oppfordret denne til å hjelpe ham med å utøke det romerske territoriet som var blitt forminsket av barbarenes fremfart.

Desiderius leverte ikke tilbake de italienske byene som han hadde lovet, men hadde beholdt Imola, Osimo, Ancona og Bologna, samt inntatt Pentapolis. I 758 inntok langobardene dessuten hertugdømmene Spoleto og Benevento. Ved å inngå allianse med Det bysantinske rike kunne langobardene stille krav til paven, noe han ved hemmelige forbindelser med Pipin forsøkte å stå imot. For paven gjaldt ikke spørsmålet den rent politiske makten, men å forsvare ortodoksien og treeninghetslæren samt å bekjempe den bysantinske keiserens ikonoklasme. I 765 klarte han å fremforhandle en avtale med Desiderius der grensetvisten ble løst.

I 767 holdt de frankiske biskopene en synode i Gentilly, der pavens doktrine om ikoner og treenigheten ble bekreftet som fortsatt bindende. I Roma styrket pave Paul den pastorale virksomheten, blant annet ved å gjøre sitt hjem til et kloster. Han oppførte kirken San Silvestro og flyttet relikvier til kirker for å redde dem fra ødeleggelse ettersom langobardene hadde skjendet katakombene. Han lot også bygge et oratorium til Den hellige jomfru i Peterskirken.

Pave Paul døde i nærheten av basilikaen San Paolo fuori le mura («Sankt Paul utenfor murene»), og ble begravet der, men levningene ble senere flyttet til Peterskirken.

ReferanserRediger

KilderRediger

LitteraturRediger


Forgjenger:
Stefan II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Stefan III