Åpne hovedmenyen
Paul-Émile Janson
Paul-EmileJanson.jpg
Født30. mai 1872[1]
Brussel
Død3. mars 1944[1] (71 år)
Buchenwald
Far Paul Janson
Søsken Marie Janson
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Beskjeftigelse Politiker
Parti Liberal Party
Nasjonalitet Belgia

Paul-Émile Janson (født 30. mai 1872 i Brussel i Belgia, død 3. mars 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland) var en belgisk liberal politiker, blant annet en kort periode 1937-1938 landets statsminister.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Paul-Émile Janson var sønn av den liberale politiker Paul Janson. Han tok studier i rettsvitenskap ved Det fri universitet i Brussel og virket deretter som advokat. Allerede som student engasjerte han seg i 1891 for alminnelig stemmerett. Sener var han i perioder professor ved Vrije Universiteit Brussel (VUB). Han var også frimurer.[2]

Hans søster Marie Janson ble i 1921 Belgias første kvinnelige senator, og var mor til den senere statsminister og NATO-generalsekretær Paul-Henri Spaak.

PolitikerRediger

Paul-Émile Janson ble medlem av det belgiske parlament som liberaler i 1910. Han ble ikke gjenvalgt i 1912, men ble det atter i 1914. Etter den tyske innmarsj i Belgia under første verdenskrig inntok Janson en ledende rolle til beskyttelsen av flyktninger. Dessuten var han i 1917 medarbeider til ledere av den amerikanske næringsmiddelforsyning og senere amerikanske president Herbert C. Hoover.

I 1920 ble han forsvarsminister. Deretter fikk han stadig viktigere politiske verv, og var fra 1926 til 1929 delegert til Folkeforbundet. Senere var han justisminister i regjeringene Henri Jaspar (1927 til 1931) og Charles de Broqueville (1932 til 1934). Fra 1935 til 1936 var han så senator. Han var atter justisminister både i 1939 og i 1940.

Mellom den 23. november 1937 og den 15. mai 1938 var Paul-Émile Janson Belgias statsminister.[3] Denne regjeringen var vanskelig å danne; dette var en politisk ustabil periode i en anspent internasjonal situasjon. Regjeringen klarte å etablere fransk- og flamsktalende kulturelle råd, og introduserte lovgivning om språkbruken i de væpnede styrker.

Da andre verdenskrig utbrøt var han utenriksminister, og i regjeringen Hubert Pierlot var han minister uten portefølje.

Da resten av den belgiske regjering gikk i eksil i London forble Paul-Émile Janson i Frankrike, der han slo seg ned i den sørlige og ikke-okkuperte sone. I 1943 marsjerte tyskerne inn, og da ble han funnet i Nice og arrestert. Han ble ført til Fresnes og deretter til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og så til Buchenwald, og der døde han den 3. mars 1944.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Biographie Nationale de Belgique, 9. okt. 2017, Paul-Émile Janson, paul-emile-janson
  2. ^ Eugen Lennhoff, Oskar Posner, Dieter A. Binder: Internationales Freimaurerlexikon. 5. Auflage. Herbig, München 2006, ISBN 978-3-7766-2478-6, S. 432
  3. ^ Eerste minister: Paul-Emile Janson Arkivert 14. juni 2011 hos Wayback Machine., lest 9. mars 2010