Åpne hovedmenyen
Paul-Émile Janson
Paul-EmileJanson.jpg
Født30. mai 1872
Brussel
Død3. mars 1944 (71 år)
Buchenwald
Far Paul Janson
Søsken Marie Janson
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Beskjeftigelse Politiker
Parti Liberal Party
Nasjonalitet Belgia

Paul-Émile Janson (født 30. mai 1872 i Brussel i Belgia, død 3. mars 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland) var en belgisk liberal politiker, blant annet en kort periode 1937-1938 landets statsminister.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Paul-Émile Janson var sønn av den liberale politiker Paul Janson. Han tok studier i rettsvitenskap ved Det fri universitet i Brussel og virket deretter som advokat. Allerede som student engasjerte han seg i 1891 for alminnelig stemmerett. Sener var han i perioder professor ved Vrije Universiteit Brussel (VUB). Han var også frimurer.[1]

Hans søster Marie Janson ble i 1921 Belgias første kvinnelige senator, og var mor til den senere statsminister og NATO-generalsekretær Paul-Henri Spaak.

PolitikerRediger

Paul-Émile Janson ble medlem av det belgiske parlament som liberaler i 1910. Han ble ikke gjenvalgt i 1912, men ble det atter i 1914. Etter den tyske innmarsj i Belgia under første verdenskrig inntok Janson en ledende rolle til beskyttelsen av flyktninger. Dessuten var han i 1917 medarbeider til ledere av den amerikanske næringsmiddelforsyning og senere amerikanske president Herbert C. Hoover.

I 1920 ble han forsvarsminister. Deretter fikk han stadig viktigere politiske verv, og var fra 1926 til 1929 delegert til Folkeforbundet. Senere var han justisminister i regjeringene Henri Jaspar (1927 til 1931) og Charles de Broqueville (1932 til 1934). Fra 1935 til 1936 var han så senator. Han var atter justisminister både i 1939 og i 1940.

Mellom den 23. november 1937 og den 15. mai 1938 var Paul-Émile Janson Belgias statsminister.[2] Denne regjeringen var vanskelig å danne; dette var en politisk ustabil periode i en anspent internasjonal situasjon. Regjeringen klarte å etablere fransk- og flamsktalende kulturelle råd, og introduserte lovgivning om språkbruken i de væpnede styrker.

Da andre verdenskrig utbrøt var han utenriksminister, og i regjeringen Hubert Pierlot var han minister uten portefølje.

Da resten av den belgiske regjering gikk i eksil i London forble Paul-Émile Janson i Frankrike, der han slo seg ned i den sørlige og ikke-okkuperte sone. I 1943 marsjerte tyskerne inn, og da ble han funnet i Nice og arrestert. Han ble ført til Fresnes og deretter til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og så til Buchenwald, og der døde han den 3. mars 1944.

ReferanserRediger

  1. ^ Eugen Lennhoff, Oskar Posner, Dieter A. Binder: Internationales Freimaurerlexikon. 5. Auflage. Herbig, München 2006, ISBN 978-3-7766-2478-6, S. 432
  2. ^ Eerste minister: Paul-Emile Janson Arkivert 14. juni 2011 hos Wayback Machine., lest 9. mars 2010