Maritimt patruljefly

Et maritimt patruljefly, også kjent ved den eldre betegnelse patruljebombefly og i nyere tid maritimt overvåkningsfly, er et fly konstruert for å kunne holde seg i luften over lange perioder over havet. Flyene benyttes oftest i dedikert patruljetjeneste, anti-overflatekrigføring, antiubåtkrigføring eller redningstjeneste.

Historie rediger

Det første fly som ble brukt som patruljebombefly, ble fløyet av Royal Naval Air Service under første verdenskrig. De ble brukt primært til antiubåtpatruljer. I starten var det kun luftskip som var i stand til å holde seg flyvende i lengre perioder (opp til ti timers flytid) og medbringe en våpenlast av betydning. Man benyttet bombefly som Sopwith 1½ Strutter, som var et modifisert bombefly, men som hadde begrenset rekkevidde i forhold til luftskipene. Senere i krigen ble det utviklet fly spesielt til denne rollen. Det var typisk de store sjøflyene, slik som Short type 184 eller Felixstowe F.2.

Mange av de maritime patruljefly som ble brukt i andre verdenskrig var ombygde bombefly eller sivile passasjerfly, slik som Nazitysklands Focke-Wulf Fw 200. Dessuten gjorde de allierte utstrakt bruk av Consolidated B-24 Liberator under andre verdenskrig til å patruljerte områdene i Atlanterhavet mellom Island og Grønland, og til å angripe tyske ubåter. Spesielt konstruerte patruljefly ble også utviklet, slik som Storbritannias Short Sunderland og den amerikanske Consolidated PBY Catalina. Sistnevnte flytype ble også benyttet av Luftforsvaret fra 1942 til 1962.

Etter krigen ble patruljeflyenes rolle overtatt av ombygde passasjerfly som hadde bedre rekkevidde og ytelse enn de fleste bombefly fra andre verdenskrig. De nyeste bombefly med jetmotorer fra 1950-årene hadde ikke den samme utholdenhet eller mulighet for å fly så langsomt som de sivile passasjerfly fra samme periode, noe som var essensielt for antiubåtsoperasjoner. Den primære trussel mod USA fra 1960-årene og frem til 1980-årene var sovjetiske ubåter, noe man primært oppdaget med MAD-utstyr eller sonarbøyer, for deretter å kunne ta i bruk torpedoer eller synkeminer hvis det var nødvendig.

Sensorer rediger

Maritime patruljefly er typisk utrustet med et bredt utvalg av sensorer:

Radar til å oppdage, eller spore overflateskip.
Magnetisk analog detektor (MAD), som kan måle endringer i jordens magnetfelt til å oppdage ubåter. MAD-sensoren er som oftest montert på flyets hale, slik at flyets magnetfelt i seg selv har så lav innvirkning på MAD-utstyret som mulig.
Sonarbøyer droppet i havet fra flyet kan oppdage ubåter og overføre sine data trådløst tilbake til flyet.
ESM-sensorer til overvåking av sivile og militære kommunikasjoner og annen elektronisk kommunikasjon.
Infrarøde kameraer er også brukt til å overvåke overflateskip eller ubåter som bruker en snorkel.
IFF-system til overvåking av luftrommet.
AIS (Automatic Identification System) til overvåking av overflateskipsfart.
Datalink, slike som Link 11, Link 16 eller Link 22 til utveksling av spor med andre enheter.