Partisplittelse

Partisplittelse er et begrep som gjerne benyttes når to grupperinger som begge står bak et politisk parti blir sterkt uenige om et viktig politisk spørsmål.

I Norge brukes begrepet ofte om tre historiske begivenheter; de to partisplittelsene i Arbeiderpartiet i 1921 og i 1923, samt i Venstre i 1972.

Arbeiderpartiet

Utdypende artikkel: Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923

Ved partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1921 meldte mindretallet seg ut og dannet det nye partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Spørsmålet som delte partiet var om Arbeiderpartiet fortsatt skulle være medlem av Komintern og følge Kominterns retningslinjer.

Da flertallet innad i Arbeiderpartiet hadde endret mening i 1923 og ønsket å trekke partiet ut av Komintern, fulgte partiets andre splittelse. Da brøt mindretallet som fortsatt ønsket å stå i Komintern ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet og sosialdemokratene fusjonerte senere som følge av partisamlingen i 1927.

Venstre

Etter krigen er det partisplittelsen i Venstre som er den mest omtalte. På partiets landsmøte på Røros i 1972 i etterkant av folkeavstemningen om EF-medlemskap kom det til splittelse mellom partiets tilhengere og motstandere av medlemskap. Landsmøtet vedtok å støtte deltakelse i Lars Korvalds nye Nei-regjering, noe som førte til at et stort mindretall marsjerte ut av landsmøtesalen med Helge Seip i spissen og etablerte Det Nye Folkepartiet, senere omdøpt til Det Liberale Folkepartiet (DLF). Splittelsen førte til at de to partiene nesten falt ut av Stortinget, fra 13 representanter for gamle Venstre ved Stortingsvalget i 1969, til 2 for Venstre og 1 for utbryterne ved valget i 1973.

Ved lokalvalgene i 1987 stilte Venstre og DLF felles lister i en rekke fylker og kommuner og en gjenforeningsprosess ble startet. I 1988 ble de to partiene gjenforent på en ekstraordinær samlingskongress.