En parasittkapasitet er en utilsiktet elektrisk kapasitans som oppstår i en ikke-ideell komponent. Parasittkapasiteter gir uønsket tap av energi i selve kretsen, tap ved at signalet blir ugjenkjennelig, eller tap ved kobling til andre nærliggende kretser.[1]

Alle elektriske og elektroniske komponenter har parasittkapasiteter, for eksempel mellom vindingene i en spole, eller mellom tilkoplingene til en transistor. For de fleste komponenter er disse kapasitetene så små at de er ubetydelige ved typiske lave arbeidsfrekvenser, mens de blir mer dominerende ved høyere frekvenser inntil de forstyrrer fortsatt operasjon av komponenten.

En spole er typisk komponent som har en stor parasittkapasitans. Denne kommer av gjensidig elektrisk kobling mellom vindingene i spolen.[2]

I halvledere slik som transistorer kan slike kapasiteter få en verdi som er med på å begrense funksjonaliteten, særlig forsterkningen, ved høyere frekvenser. Kapasitetene får en relativt stor verdi i halvledere siden elektrodene internt ligger svært tett sammen; der befinner seg alle i et enkelt krystall. For felteffekttransistorer er kapasitetene for det meste høyere enn for bipolare typer. Dioders reaksjonstid forlenges av slike kapasiteter.

Komponenter har også parasittinduktans, ofte som følge av tilledningene.

Referanser rediger

  1. ^ Ordbok for elektronikk. [Oslo]: Rådet for teknisk terminologi. 1998. s. 234. ISBN 8275660378. 
  2. ^ Pelt, Th.P. van (1989). El-lære 2a. Oslo: NKI. s. 64. ISBN 8256220961.