Parallellisme (retorikk)

Paralellisme eller tankerim er det poetiske virkemidlet å gjenta den samme, eller den motsatte, tanke flere ganger, med ulikt valg av ord. Dette forekommer svært ofte i Det gamle testamentet, men også i annen nærorientalsk litteratur. I gresk, latinsk og moderne poesi er denne poetiske formen sjeldnere. Når to linjer henger sammen kalles det et bikolon, tre linjer et trikolon og sjeldnere – om fire henger sammen kalles det et tetrakolon. I teorien kunne dette fortsette, men i praksis er det bikola (bikolon i flertall) og trikola som forekommer ofte.

Et betegnende eksempel kan være Salme 1 i Det gamle testamente hvor man ser eksempler på både synonyme, antitetiske, klimaktiske og syntetiske parallellismer.

1 Salig er den

som ikke følger ugudelige menneskers råd – klimaktisk synonym parallellisme 1
og ikke slår inn på synderes vei – klimaktisk synonym parallellisme 2
eller sitter sammen med spottere, – klimaktisk synonym parallellisme 3

2 men

har sin glede i Herrens lov – synonym parallellisme 1
og grunner på den dag og natt. – synonym parallellisme 2

3 Han er lik et tre,

plantet ved bekker med rennende vann: – syntetisk parallellisme 1
det gir sin frukt i rette tid, – syntetisk parallellisme 2
og løvet visner ikke på det. – syntetisk parallellisme 3

Alt det han gjør, skal lykkes for ham.
4 Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner som spredes for vinden.
5 Derfor

kan ingen ugudelige bli stående når dommen felles, – synonym parallellisme 1
og ingen syndere skal være med i de rettferdiges forsamling. – synonym parallellisme 2

6 For Herren kjenner de rettferdiges vei, – antitetisk parallellisme 1
men de ugudeliges vei fører til undergang. – antitetisk parallellisme 2

Parallellismer er et typisk trekk ved nærorientalsk poesi. Det er særlig i de hebraiske tekstene det har blitt omfattende bearbeidet, men det finnes også i akkadiske kileskriftstekster.

Det vanligste formen for parallellisme er den synonyme parallellisme som forutsetter at to linjer blir skrevet etter hverandre med overlappende tankeinnhold. At de to linjene er synonyme betyr ikke at de har nøyaktig det samme meningsinnhold, men at de to linjene i enkelte situasjoner kunne vært brukt til å uttrykke den samme mening. I tilfellet Salme 1:1 er for eksempel ikke en «spotter» og «en ugudelig» helt det samme, men de fungerer som synonymer i denne sammenhengen fordi de representerer overlappende semantisk felt (tankeinnhold).

Det motsatte av en synonym parallellisme er en antitetisk parallellisme (eller invertert parallellisme). Denne går ut på at man uttrykker den samme tanken med motsatt fortegn i det følgende verset. I Salme 1 vers 6 har man et godt eksempel, hvor den ene linjen omtaler «den rettferdiges vei» som noe positivt, og den andre linjen «de ugudeliges vei» som noe negativt.

En undergruppe av den synonyme parallellisme er den klimaktiske parallellisme hvor valget av synonymer utvikler seg i en bestemt retning. Vers 1 begynner med det passive verbet «følge», utvikler seg til det mer aktive «slå inn på», og ender til slutt med «sitter sammen med».

En mer omdiskutert type er den syntetiske parallellisme, hvor den ene tanken bygger videre på den andre, som man ser i Salme 1 vers 3, hvor treet «plantes», «bærer frukt», og «visner ikke». Men at det skal kunne betraktes som at tankene rimer, er muligens å trekke ideen om rim noe langt. begrepet syntetisk parallellisme er iallfall kjent og benyttet.

Teorien om parallellismene

Teorien om parallellismene ble utviklet av den engelske biskopen Roberth Lowth (1710–1787) som er mest kjent som professor ved Oxford University med hovedområde i hebraisk grammatikk og poesi. Det var særlig hans avhandling «Praelectiones Academicae de Sacra Poesi Hebraeorum (On the Sacred Poetry of the Hebrews)» 1753 som satte standarden for dette, og formene beskrevet over stammer alle fra ham.

Imens samtidig europeisk vers, som var sterkt betinget av essensielt uoversettelige lydmessige effekter som alliterasjon, assonans, rim og meter, var ekstremt vanskelige å endre til et annet språk med virkelig samsvar av tone og følelse, var nesten all den hebraiske poesi oversettbar.

Robert Lowth «Words and the Word» s. 42.

Lowth hadde følgelig store tanker om parallellismene som poetisk form. Dette har i forskningen ikke vært uimotsagt. Enkelte, som James Kugel har noe nedsettende sagt at den bibelske parallellisme er en type «A, og hva som er mer – B» (A, and what's more, B) Det er ofte diskutabelt om linjer er parallellismer eller ikke. Det kommer an på hvordan man tolker innholdet, og det avhenger av mange ting. Noe som i en kultur kan være parallelle tanker, trenger i en annen ikke å være det. Som i det klimaktiske eksempelet over, er det i vår kultur liten forskjell fra «å følge» noen, og «å sitte sammen med» noen. Men i den tidligrabbinske litteraturen er denne forskjellen langt større. Følgelig har studier av parallellismer mindre presise kriterier enn andre poetiske mønstre.