En overenskomst er i realiteten det samme som en avtale, men kjennetegnes gjerne av at partene i avtalen, i tillegg til å stå ansvarlig overfor motparten, står ansvarlig overfor dem de representerer. Partene i en overenskomst må dermed anerkjenne det ansvar deres motpart tar (eller tvinges til å ta) ved å inngå avtalen.

Videre vil en overenskomst ofte – men ikke alltid – bære preg av å være en samling av flere avtaler under ett. En overenskomst kan ofte være et forlik, kompromiss eller en «pakkeløsning» der begge anerkjenner hverandres tap og seier (men også bare seire) for å oppnå enighet. Overenskomster kan skape juridisk presedens innenfor det området de regulerer, gjerne fordi de fyller et fra før juridisk tomrom.

En avtale mellom to eller flere stater kalles traktat, konvensjon eller overenskomst. Fordi overenskomstene er mellomstatlige må partene enten anerkjenne en domstol over seg for å mekle ved uenighet, eller akseptere motpartens rett til å trekke seg fra avtalen.

En avtale mellom partene i arbeidslivet kalles tariffavtale, som igjen består av to deler: hovedavtale og overenskomst i arbeidslivet. Arbeidslivet er i disse sammenhenger i stor grad styrt av presedens. En overenskomst i arbeidslivet utfyller i mange tilfeller områder som loven enten ikke regulerer, eller bevisst overlater til partene. I tillegg kan partene true hverandre med streik eller lockout for å trumfe gjennom sine krav i avtalen.

Se også

rediger

Eksempler

rediger

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata