Ouyang Xiu
Ouyang Xiu (forenklet kinesisk: 欧阳修; tradisjonell kinesisk: 歐陽脩; pinyin: Ōuyáng Xiū; Wade–Giles: Ou-yang Hsiu, født 1007 i Jishui i provinsen Jiangxi i Kina, død 22. september 1072 i Yingzhou i provinsen Anhui) var en kinesisk statsmann, historiker og poet. Han gjorde seg bemerket både for prosa og for diktformene shi og ci.
| Ouyang Xiu | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. aug. 1007[1][2] Mianyang | ||
| Død | 22. sep. 1072 (65 år) Fuyang | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, historiker, politiker, lærd, samler, filosof, essayist | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Xu Shi[3] Yang Shi[3] Xue Shi[3] | ||
| Far | Ouyang Guan[3] | ||
| Mor | Zheng Shi[3] | ||
| Barn | Ouyang Fa[3] Ouyang Fei[3] Ouyang Yi[3] Ouyang Bian[3] | ||
| Nasjonalitet | Det nordlige Song | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Ouyang Xiu ble født i en relativt fattig familie i Luling (provinsen Jiangxi), og mistet sin far da han var fire år. Ettersom han ikke hadde midler til å få tradisjonell utdannelse, arbeidet han autodidaktisk.
I 1030 bestod han jinshi-eksamen.
Virke rediger
Til å begynne med gikk han for å være støttespiller til den berømte samfunnsreformatoren Wang Anshi, men han utviklet seg senere til hans motstander.
Mot slutten av tyveårsalderen ble han utsatt for intriger og ble forflyttet til det fjerne Chuzhou (provinsen Anhui). Men senere hadde han for en tid embedet som krigsminister og var medlem av det renommerte Hanlin-akademiet.
Som historiker gav Ouyang Xiu bidragene De nye Tang-annaler (kinesisk: 新唐書; pinyin: xīn táng shū), en De fem dynastiers historie (kinesisk: 新五代史; pinyin: xīn wǔdài shǐ), og et verk om bronse- og steininnskrifter.
Hans prosa orienterte etter Han Yus forbilde: Han Yu var forkjemper for bevegelsen Litteratur i klassisk stil (tradisjonell kinesisk: 古文運動; pinyin: gǔwén yùndòng). Tradisjonelt regner man Ouyang Xiu sammen med Han Yu, Liu Zongyuan, Su Xun, Su Shi, Su Che, Zeng Gong og Wang Anshi som «de åtte store proaister i Tang- og Song-tiden».
I hans berømte verk Den fordrukne gamles paviljong (tradisjonell kinesisk: 醉翁亭記; pinyin: zuìwēng tíngjì) beskriver han sitt eget liv mans han var forvist, blant fjell og elver og folkene i Chuzhou.
Under sin frivillige tilbakeretning til Ying-flodens bredder mot slutten av sitt liv skrev han Historien om den stille lærde Seks-En (kinesisk: 六一居士; pinyin: liùyī jūshì): De første fem av de «seks enere» står for dikterens besittelser, nemlig et bibliotek på ti tusen bøker, en samling gamle stein- og bronseinnskrifter, en kinesisk lutt, en sjakkspill og et vinbeger. Der «sjette én» er Ouyang Xiu selv.
I «Elegi til høstlutten» forsøker han forgjeves å lede sin tjeners oppmerksomhet mot forfallets musikk mot slutten av sommeren, ved å lære ham å oppfatte naturens egen shang-tone.
Ouyang Xius dikt er for det meste holdt i en avspent, humoristisk og selvironisk tone. Han pleiet både shi og ci. I shi-diktene reduserer han seg, tro forbildene fra den midtre Tang-periode, til det vesentlige, og unnviker særlig den overlessede svulstighet fra det senere Tang. Men Ouyang Xiu er mer berømt for sine ci-dikt. Her må særlig nevnes en ti dikt stor samling Vestsjøens skjønnhet (kinesisk: 西湖好; pinyin: xīhúhǎo), som synges til melodien Plukke morbær (kinesisk: 采桑子; pinyin: cǎisāngzǐ). Disse bidro meget til utbredelsen av denne sjanger innen kinesisk lyrikk.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Helwig Schmidt-Glintzer: Geschichte der chinesischen Literatur, Bern 1990, ISBN 3-406-45337-6