Osmoderma italica
Osmoderma italica er en bille som hører til gullbassene (skarabider).
| Osmoderma italica | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Osmoderma italica Sparacio, 2000 | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Skarabider | ||
| Slekt | Osmoderma | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | Hule, grove, soleksponerte løvtrær | ||
| Utbredelse: | Europa | ||
Utseende rediger
En stor (35-40 millimeter) og svært bred, blankt svart gullbasse. Pronotum er smalere enn dekkvingene, dypt punktert med en midtfure i den fremre delen. Dekkvingene er rynkete med uregelmessig punktering.
Habitat rediger
I likhet med de andre artene i slekten Osmoderma lever arten i kolonier i muld inne i hule trær. De voksne billene er aktive om natten om sommeren, og kommer av og til til lys.
Utbredelse rediger
Arten har en begrenset utbredelse og er bare kjent fra den sørlkige delen av fastlandet i Italia. Den er regnet som sterkt truet (EN) av IUCN, per 2010 var den kjent fra bare 14 lokaliteter.
Systematisk plassering rediger
Arten er svært nærtstående til Osmoderma eremita
Treliste
- Ordenen biller, Coleoptera
- Underordenen Polyphaga
- Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
- Familien gullbasser, Cetoniidae (eventuelt underfamilie av skarabider (Scarabaeidae))
- Underfamilien Trichiinae
- Slekten Osmoderma LePeletier & Audinet-Serville, 1828 - 15 arter
- Osmoderma italica Sparacio, 2000
- Slekten Osmoderma LePeletier & Audinet-Serville, 1828 - 15 arter
- Underfamilien Trichiinae
- Familien gullbasser, Cetoniidae (eventuelt underfamilie av skarabider (Scarabaeidae))
- Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
- Underordenen Polyphaga
Litteratur rediger
- Sparacio, I. (2000) Osservazioni sulle Osmoderma Le Peletier et Audinet-Serville Europe con descrizione di una nuova specie dell'Italia meridionale. Il Naturalista Siciliano S.IV, XXIV(3-4):225-239.
- Pignataro, C. og Vicidomonini, S. (2007) Osmoderma italicum Sparacio 2000 (Coleoptera: Cetoniidae): ritrovato nei pressi del locus typicus dopo cirka un secolo (Campania). Il Naturalista Campano 4: 1-3. [1]
