Opiumkrigene

Opiumskrigene (tradisjonell kinesisk: 鴉片戰爭, forenklet kinesisk: 鸦片战争) var to militære konflikter mellom Storbritannia og Kina på 1800-tallet som resultat av mange års uenighet mellom landene. Den første opiumskrigen utkjempet britene alene, i den andre opiumskrigen deltok Frankrike på britisk side.

Kamper i Guangzhou under den andre opiumskrigen.

Det viktigste stridsspørsmålet var den britiske eksporten av opium til Kina.

Fattige kinesiske opiumsrøykere.

I nesten ett århundre, i 1729, 1799, 1814, og 1831, forsøkte kinesiske myndigheter å begrense og forby opium grunnet de helseskadelige virkninger av dette avhengighetsskapende rusmidlet. Men for Storbritannia var handelen svært innbringende. Mens Kina eksporterte store mengder porselen, silke, krydder og te til Storbritannia, eksporterte Storbritannia opium til Kina og smuglet det inn i landet.

Opiumlager i Patna, India.

Bakgrunn

Etter hvert som forbruket av kinesisk te steg i Storbritannia, samtidig som britisk tilgang til sølv som betalingsmiddel avtok - delvis som følge av den amerikanske frigjøringskrig - måtte britene se seg om etter andre byttemidler. Opium var i medisinsk bruk i Kina som i mange andre land, og i 1773 opprettet den britiske guvernør i India et monopol på opium i Bengalen med tanke på dyrkning og salg til Kina. Kineserne hadde forbudt opiumsrøyking, men britene skapte like fullt et marked ved å dele ut gratis piper og tilby nye brukere stoffet til svært lav pris. Omsetningen skjøt i været i 1815 da opiumprisene falt; det samme skjedde i 1834 da den britiske regjeringen gikk inn for frihandel, åpnet for private forhandlere og opphevet monopolet East India Company hadde nytt godt av.

Snart var opiumavhengighet et samfunnsproblem i Kinas havnebyer; opp mot 100.000 avhengige i Suzhou, minst det dobbelte i Guangzhou. Nå gikk strømmen av sølv ut av Kina og tilbake til Vesten. Kineserne diskuterte en løsning. Noen ville legalisere opium og la staten ta hånd om handel og fordeling av stoffet, med behandlingssentra for avvenning. Andre gikk inn for at en så umoralsk handel skulle stanses, og utenlandske forhandlere straffes. På slutten av 1830-tallet var det dette synet som vant frem, og keiseren utpekte Lin Zexu som mannen som skulle få slutt på opiumshandelen. Han lyktes i å isolere utlendingene i lagerbyggene deres på en øy i elven ved Guangzhou, og forklarte at de bare slapp ut om de ga fra seg sine opiumslagre og avla løfte om aldri å selge rusmidler igjen. I juni 1839 kunne da Lin tømme ut rundt 21.000 kister med opium i irrigasjonskanaler. Så ba han en bønn til havets skapninger om å tilgi ham og holde seg unna kysten - før han lot kanalene åpne og tømte dem i havet. Men kampen var ikke over med det. Både kinesiske og britiske forretningsfolk innså at det var penger i å få åpnet Kina for import av britiske varer: «400 millioner kunder vil holde bomullsfabrikkene i Manchester gående i all fremtid!» I 1839 brøt den første opiumskrigen ut.

De britiske koloniene i Nord-Amerika var blitt uavhengige i 1783, og alt året etter ankom det første amerikanske handelsskip til Kina. På starten av 1800-tallet var også USA særdeles aktiv i opiumshandelen, særlig Russell & Company. Amerikanerne hentet sitt opium fra Tyrkia, mens britene opprettholdt sitt monopol på indisk opium. Inntjeningen fra opiumshandelen kom amerikanske universiteter til gode og bidro til formuene som Roosevelt-familien opparbeidet seg, og Peabody-familien i Boston med Peabody-museer på Harvard og Yale.

Ettervirkninger

Opiumskrigene og fredsavtalene som ble inngått etter at Kina tapte disse krigene, svekket keiserdømmet. Da andre land etter hvert fulgte i britenes fotspor og tvang Kina til stadig nye ulikeverdige overenskomster, ledet det etter hvert til det kinesiske keiserdømmets fall i 1912.

Mot slutten av 1800-tallet var så mye opium tilgjengelig i Kina at rundt ti % av landets befolkning, dvs. rundt 40 millioner mennesker, var brukere. Av disse var rundt halvparten sterkt avhengige. I 1900 forbrukte Kina 95 % av verdens opium. Der opiumrøykingen hadde startet som en vane hos eliten, var den blitt et samfunnsproblem, og slik fortsatte det innpå 1900-tallet.

Også for India fikk opiumshandelen store konsekvenser. Landet var britenes leverandør av opium til Kina, og disse la til rette for en landbruksbasert eksportindustri. På 1800-tallet var opium en av Indias viktigste eksportvarer. Mens India i perioden 1600-1800 hadde vært ett av verdens største industrisentra, satt landet rundt 1850 med hovedsakelig landbruksøkonomi, slik at historikere snakker om «av-industrialiseringen av India» som ble en leverandør av råvarer i stedet for ferdige produkter. Indiske bomullstekstiler hadde vært etterspurt i Afrika, Europa og Nord-Amerika; men den industrielle revolusjon gjorde britiske bomullstekstiler så mye billigere at de til og med utkonkurrerte indiske tekstiler i India. Indiske tekstilarbeidere ble tvunget til å finne en annen levevei og valgte ofte jordbruk. Ettersom East India Company krevde inn skattene i penger - ikke varer - måtte indiske bønder dyrke produkter som egnet seg for salg, som indigo, sukkerrør, bomull - og opiumsvalmuer.

Se også

• Første opiumskrig (1839–42)
• Andre opiumskrig (Arrowkrigen, 1856-60)
• De ulikeverdige traktater

Litteratur

• Waley, Arthur (1973). The opium war through Chinese eyes (3. impr. utg.). London: George Allen & Unwin. ISBN 0-04-951012-6.