Operativ psykologi er et bredt fagområde innen psykologi som anvender psykologisk og adferdsvitenskapelig ekspertise og teknikker innen felt som nasjonal sikkerhet, militær og sivil etterretningsvirksomhet og innen politi og andre etterforskningssammenhenger. Operativ psykologi søker å forstå, ramme eller påvirke et individ, en gruppe eller en organisasjon for å oppnå taktiske, operative eller strategiske mål.

Fagområdet har røtter tilbake til slutten av 1940-årene, da psykologer arbeidet med oppgaver innen kontraetterretning i Office of Strategic Services, en forløper for CIA. Fra 1970-årene ble psykologer i økende grad involvert i politiarbeid, særlig i gisselsituasjoner og andre ekstremt krevende situasjoner, og psykologer la grunnlaget for moderne gisselforhandlingsteknikk. Fra slutten av 1900-tallet har operativ psykologi i økende grad blitt tatt i bruk innen nasjonal sikkerhet og etterretningsoperasjoner. Eksempler kan være utvikling av antiopprørsstrategier bl.a. ved bruk av psykologiske profiler, forhørsteknikker, informasjonspsykologiske operasjoner, personellutvelgelse i militære og etterretningsmessige sammenhenger.

Operativ psykologi bygger blant annet på klinisk psykologi og på andre psykologiske fagområder, men er ikke selv et klinisk fag.[1] Operativ psykologi overlapper blant annet med fagområder som militærpsykologi, rettspsykologi og det feltet som tradisjonelt kalles psykologisk krigføring eller psykologiske operasjoner («psyops»).

Referanser rediger

  1. ^ Thomas J. Williams (2013). «Operational Psychology». I Bret A. Moore og Jeffrey E. Barnett (red.), Military Psychologists' Desk Reference, Oxford University Press, 2013, doi: 10.1093/med:psych/9780199928262.003.0013