Åpne hovedmenyen
Operasjon Rimon 20
Konflikt: Utmattelseskrigen
Dato30. juli 1970
StedVest for Suez-kanalen
ResultatIsraelsk seier
Stridende parter
Israel IsraelSovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter og ledere
Mordechai Hod

Iftach Spector

Amos Amir
Nikolaj Jurtsjenko †
Styrker
12 Mirage III-fly
4 F-4E Phantom II-fly
24 MiG-21-fly
Tap
Ett fly skadet4 drept
5 fly ødelagt

Operasjon Rimon 20 (hebraisk: רימון 20) var operasjonsnavnet på et planlagt luftslag mellom Israels flyvåpen og det sovjetiske flyvåpenet, som var stasjonert i Egypt under utmattelseskrigen. I løpet av slaget, som fant sted den 30. juli 1970, ble fem sovjetiske MiG-21-fly skutt ned av israelske F-4 Phantom og Mirage III-fly. Slaget hadde en avgjørende effekt på krigen, og bidrog til at en våpenhvileavtale ble signert mellom partene åtte dager senere. Operasjonen var også en av de siste trefningene under utmattelseskrigen.

Innhold

BakgrunnRediger

Den sovjetiske intervensjonenRediger

 
Rumenske MiG-21MF-fly, lik typen det sovjetiske flyvåpenet utstasjonerte i Egypt.

Egypt hadde startet utmattelseskrigen i håp om å slite ned Israels kontroll over territoriene som ble erobret under seksdagerskrigen i 1967. Imidlertid hadde krigen snarere ført til Egypts svekkelse og at Israel befestet sin stilling, og ved starten av 1970 nøt det israelske flyvåpenet fullt herredømme i luftrommet over Suezkanalen. I januar startet Israel Operasjon Priha, som ikke bare underminerte Egypt langs kanalen, men også inne i selve hovedlandet. Egypts president Nasser valgte derfor å henvende seg til Sovjetunionen for hjelp.[1] En hel sovjetiske luftforsvar-divisjon, inkludert det 135. MiG-21MF-regimentet og de nyeste SAM-installasjonene ble dermed utplassert i Egypt. I utgangspunktet var disse ment bare for å forsvare Kairo, Alexandria og Aswan-demningen, med den hensikt å gi det egyptiske flyvåpenet ryggen fri til å fokusere på krigen langs Suezkanalen.[2] Sovjetunionens involvering i Egypt ble holdt hemmelig, og ble benektet lenge etterpå, selv om israelsk etterretning riktignok fikk det med seg fra starten av.[3]

Den israelske regjeringa, som var redd for å konfrontere en supermakt og de mulige konsekvensene av dette, beordret flyvåpenet om å holde avstand fra de sovjetiske styrkene. Operasjon Priha ble dermed innskrenket, og etterhvert avsluttet. Ved slutten av april fløy ikke lenger israelske fly inn i selve Egypt, i håp om at dette ville tilfredsstille Sovjetunionen nok til å ikke eskalere situasjonen.[4][5] Imidlertid gikk det ikke slik, og etterhvert begynte Sovjetunionen og Egypt å stasjonere sine kombinerte styrker ved kanalsonen, hvilket truet Israels overlegenhet i luftrommet. Innen slutten av juni hadde to israelske fly blitt skutt ned av SAM-installasjoner, og to til ble skutt ned i løpet av juli. Nå begynte sovjeterne, som var motivert av suksessen, aktivt å søke en direkte konfrontasjon med israelske styrker.[4] Den 25. juli avskar sovjetiske MiG-21-fly noen israelske A-4 Skyhawk-fly, og forfulgte dem hele veien tilbake til israelsk-kontrollert territorium. Ett av de israelske flyene ble truffet av en K-13-missil, og dermed tvunget til å nødlande.[6]

Israel endrer strategiRediger

Israel regjering innså nå at strategien som gikk ut på å vise tilbakeholdenhet overfor de sovjetiske styrkene hadde mislyktes. For første gang var Israels overherredømme i luftrommet truet, ikke bare over Suezkanalen, men over israelsk-kontrollert territorium såvel. Det ble derfor foreslått at man skulle angripe de sovjetiske styrkene, i håp om å demonstrere at selv om Israel ikke hadde noe svar på det utstrakte luftforsvarssystemet på vestsiden av kanalen,[7] var landet fremdeles ledende i luftrommet. Muligheten til å straffe sovjeterne ville også føre til økt moral, hvilket var sterkt ønskelig etter at luftforsvaret hadde lidd store tap de siste månedene.[3] En annen fordel en slik operasjon ville medføre, var en styrket stilling i eventuelle våpenhvileforhandlinger.[8][9] Stabssjef for det israelske flyvåpenet Mordechai Hod, støttet av generalstabssjef Haim Bar-Lev, fremmet saken for kabinettet den 25. juli. Så snart Meir-regjeringa gav grønt lys, begynte flyvåpenet å planlegge et bakholdsangrep.[4] Slikt hadde vært utført før, og en eksisterende plan ble hentet frem igjen. Operasjonen ble planlagt å finne sted den 29. juli, men ble senere forskjøvet en dag.[10] Initially planned for July 29, it was later pushed back to July 30.[11][8]

ForspillRediger

 
Israelske Mirage IIIC.

«Rimon 20» skulle innledes ved at Israels flyvåpens 69.skvadron, som bestod av F-4E Phantom II-fly, skulle angripe en egyptisk radarstasjon sørøst for Suez. I mellomtiden ville fire Mirage-fly fra den 119. skvadron penetrere egyptisk luftrom i sør, nær Hurghada. Straks sovjetiske MiG-fly ville forsøke å avskjære Miragene, skulle de israelske flyene lure sovjeterne vestover, hvor israelske Phantom-fly og fire Mirage-fly fra 117. skvadron ville angripe sovjeterne fra øst. Fire Mirage-fly fra 101. skvadron ville i tillegg være klar til å tre inn om nødvendig.[12][8]

SlagetRediger

Tirsdag den 30. juli 1970 begynte som en vanlig dag under utmattelseskrigen, med at israelske fly slo ut egyptiske posisjoner langs kanalen. 69. og 201. skvadrons Phantom-fly, 110. skvadrons Vautour-fly, 113. skvadrons Ouragan-fly og 115, 102 og 116. skavadrons Skyhawk-fly tok del i bombingen, og måtte ingen motstand. Så snart flyene hadde landet igjen, kunne Operasjon Rimon 20 begynne.[13]

 
En egyptisk MiG-21RF. Sovjetiske fly i Egypt brukte de samme markeringene som egyptiske fly brukte.

Operasjonen begynte klokken 14:00 (israelsk tid, 15:00 i Egypt) ved at pilotene Bin-Nun, Hankin og Gil angrep den egyptiske radarposten ved Sohana.[14] I mellomtiden krysset fire 119. skvadrons Mirage-fly Suezbukta i lav høyde, gjorde sitt inntok i egyptisk luftrom før de snudde nordover og fløy opp i normal høyde. Flyene fløy i tett formasjon, og alle fire var bevæpnet et par AIM-9 Sidewinder. Snart bestemte sovjeterne seg for å avskjære de israelske flyene. Først ut var en MiG-21-kvartett fra Kom Ashwin ledet av Kaptein Kamenev, etterfulgt av åtte fly fordelt i to formasjoner fra Beni-Suef ledet av kapteinene Yurchenko og Saranin. Ett fly måtte senere avbryte og nødlande grunnet motorproblemer. 12 flere fly tok senere av fra Kom Ashwin og al-Qutamiya. To sovjetiske kvartetter ble gitt beskjed om å avskjære de israelske flyene, mens to andre skulle angripe hva de trodde var israelske Skyhawk-fly på et bombingsoppdrag.[15][16]

Ettersom de første MiG-flyene var 20 kilometer borte og fløy vestfra, økte de fire israelske Phantom-flyene høyde samtidig som de gjorde en 270-graders vending, hvilket gjorde at de nå fløy vestover. Imidlertid bommet de noe, og i stedet for å dra MiG-flyene vestover, møtte de dem nå direkte i luften. De fire Phantom-flyene skulle egentlig angripe sovjeterne bakfra, men ettersom dette ikke lenger var mulig, var det uunngåelig at et luftslag ville bli utkjempet.[17]

Mens Phantom-flyene beholdt formasjonen, brøt Mirage-flyene opp og fløy individuelt. I løpet av slaget var Avraham Shalmon den første til å skyte ned et fly, da han kom inn bakfra mot en sovjetisk MiG før han avfyrte en AIM-9D. Det sovjetiske flyet eksploderte, og pilot Nikolaj Jurtsjenko ble drept.[18] Neste pilot til å skyte ned et fly, var Asher Snir, som forfulgte et sovjetisk fly som var på retretten. Ettersom MiG-flyet fløy bort fra Mirage-flyet, avfyrte Snir en AIM-9D som traff det sovjetiske flyet nedenfra.[19] Kaptein Yevgeny Yakovlev greide å få seg ut av det skadede flyet, men omkom i selve styrten. Aviam Sela bevitnet det hele:[14]

 Et av Mirage-flyene avfyrte en luft-til-luft missil sekunder etter at slaget begynte. Missilet traff en MiG og satte flyet i flammer. Piloten kom seg ut, og flyet begynte å spinne før det falt ned som en stein fra 10 000 meters høyde. Den russiske pilotens fallskjerm åpnet seg umiddelbart - det er ikke ment til å gjøre det: fallskjermer er innstilt på å åpne automatisk ved 3000 meters høyde, så piloten ikke fryser eller kveles ved store høyder 

Snir mislyktes samtidig i å oppdage en innkommende MiG. Russiske Kaptein Vladimir Ivlev avfyrte en K-13-missil som skadet flyet, men Snir klarte å nødlande i Rephidim.[20]

Nå som slaget var igang, ble israelske forsterkninger beordret inn i slaget. De fire 117. skvadrons Mirage-flyene som hadde flydd i lav høyde utenfor sovjetiske og egyptiske radarers rekkevidder. Ett av flyene fikk imidlertid motorproblemer, og måtte erstattes.[21]

Slaget varte i tre minutter. 5 sovjetiske MiG-21 ble ødelagt, mens et israelsk fly ble skadet.

EttermæleRediger

De første detaljene nådde verdenspressen innen få timer. Israel hevdet at de hadde skutt ned 4 egyptiske fly, uten å nevne flyenes egentlige tilhørighet, mens det fra egyptisk hold ble benektet at flyvåpenet hadde lidd tap.[22] Snart ble imidlertid mer informasjon tilgjengelig, og innen få dager kom det frem at MiG-pilotene faktisk var sovjetiske.[23][24] Israels daværende statsminister Golda Meir bekreftet dette gjennom følgende utsagn:[25]

 Hvordan jeg vet at det er russiske piloter i Egypt? Enkelt nok fordi at vi nettopp har skutt ned fire sovjetiske fly, flydd av sovjetiske piloter. 

I 1972 offentliggjorde egyptisk presse at 5 sovjetiske fly faktisk var gått tapt den 30. juli 1970.[26] Dette ble senere også bekreftet av Egypts president Anwar Sadat under et besøk til Israel i forkant av Camp David-avtalen.[27]

Fra sovjetisk hold ble slaget stilt overfor intern granskning. I tillegg ble et nytt regiment MiG-21 og en skvadron Su-15 sendt til Egypt for å styrke landets forsvar.[28] Det har blitt hevdet at egypterne reagerte med dårlig skjult glede, ettersom de selv tidligere var blitt kritisert for dårlig ytelse i kamp. Nå hadde sovjetiske fly falt for taktikker egypterne allerede var kjent med.[7][28][3]

Slaget økte viljen fra begge sider for å få slutt på krigen. Frykten for eskalering, og økt involvering fra supermaktene, gjorde at begge sider til slutt aksepterte en amerikansk-meglet våpenhvile som forbød Egypt å plassere rakettinnstallasjoner i kanalsonen.[4][8]

ReferanserRediger

  1. ^ O'Neill 1998, p. 227.
  2. ^ Aloni 2004, Mirage and Nesher Aces pp. 57-58.
  3. ^ a b c Rapaport, Amir; Assenheim, Omri (13. juli 2005). «The Russians couldn't believe what was happening» (Hebrew). Besøkt 30. januar 2010. 
  4. ^ a b c d Aloni 2004, Phantom Aces pp. 13-14.
  5. ^ Adamsky 2006, pp. 162-163.
  6. ^ Aloni 2004, Mirage and Nesher Aces pp. 62-63.
  7. ^ a b Aloni 2001, p. 73.
  8. ^ a b c d Norton 2004, p. 206.
  9. ^ Adamsky 2006, p. 170.
  10. ^ Shalom 2007, p. 1040.
  11. ^ Shalom 2007, p. 1044.
  12. ^ Shalom 2007, p. 1042.
  13. ^ Shalom 2007, pp. 1044-1045.
  14. ^ a b Cooper, Tom (11. mai 2009). «War of Attrition, 1969-1970». Besøkt 31. januar 2010. [død lenke]
  15. ^ Shalom 2007, pp. 1046-1048.
  16. ^ Adamsky 2006, p. 171.
  17. ^ Shalom 2007, pp. 1049-1051.
  18. ^ Shalom 2007, pp. 1052-1053.
  19. ^ Shalom 2007, pp. 1055-1058.
  20. ^ «Soviet Air-to-Air Victories of the Cold War». ACIG.org. Arkivert fra originalen 11. januar 2010. Besøkt 31. januar 2010. 
  21. ^ Shalom 2007, p. 1059.
  22. ^ United Press International (30. juli 1970). «Israel claims four Egyptian jets shot down in Suez Canal battle». The Bulletin. s. 1. Besøkt 30. januar 2010. 
  23. ^ Associated Press (4. august 1970). «Israelis Seen Victors Over Russian Airmen». Ocala Star-Banner. s. 6. Besøkt 30. januar 2010. 
  24. ^ United Press International (12. august 1970). «Israel Says Downed Jets Were Piloted by Russians». The Milwaukee Sentinel. s. 2. Besøkt 30. januar 2010. [død lenke]
  25. ^ United Press International (27. oktober 1970). «Israel Shot Down Four Russian Jets». The Sydney Morning Herald. s. 3. Besøkt 30. januar 2010. 
  26. ^ United Press International (12. august 1972). «Al Ahram Editor Relates Soviet Air Losses To Israelis». St. Petersburg Times. s. 7. Besøkt 30. januar 2010. 
  27. ^ Shalom 2007, p. 1067.
  28. ^ a b Nordeen and Nicolle 1996, p. 253.