Opedalsteinen

Opedalsteinen er betegnelsen på to ulike runesteiner fra Opedal i Ullensvang kommune, Hordaland. Den ene har innskrift datert til middelalderen, og ble funnet foran inngangen til en bygning på gården. Den andre har mye eldre innskrift, i den eldre futharken, og ble funnet under jorda i 1890, kanskje i forbindelse med en grav.

Den yngste Opedalsteinen

I prost Gert Miltzows Presbyterologia fra 1679 omtaler han to liksteiner fra Opedal kirkegård, den ene med runeinnskrift. I 1825 forsøkte biskop Jacob Neumann å finne igjen runesteinen, men forgjeves. I 1890 ble steinen likevel funnet av sogneprest Johannes Brochmann. Den lå da som trappestein foran inngangen til en bygning på stedet, og var temmelig nedslitt. Brochmann sørget for å få sendt steinen til Bergens Museum.

Innskriften er forsøkt tydet flere ganger, dette er Aslak Liestøls tolkning:^{[trenger referanse]}

(ar)tiþæirikser:þa: er fimno(tom) er

På norrønt blir det: Àrtiđ Eiriks er þà er fimm nòttum er ....

På moderne norsk blir tolkningen: «Eiriks sjelemesse er når (det) er fem netter (før eller etter en ukjent dato)». Runene dateres til middelalderen.

Den eldste Opedalsteinen

Steinen ble funnet ved rydningsarbeid på gården Opedal i 1890, 20 meter fra en gravrøys. Gården hadde flere store gravfelt fra førkristen tid. Flere har ment at steinen opprinnelig lå eller stod på en gravhaug, eller kanskje lå over en flatmarksgrav.

Innskriften består av 34 tegn fordelt på to rader. Det har vært framsatt ulike tolkningsforslag, oppsummert i Grønvik (1996). Ett av innskriftens ord, som Grønvik leser /birgingu/, kan bety "begravelse".

Litteratur

• Norges innskrifter med de yngre runer (NiYR). Oslo: Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. 1957. s. 22ff. 
• Norges Indskrifter med de ældre Runer (NiÆR). Christiania: Kildeskriftfondet. 1891. s. 295ff. 
• Grønvik, Ottar (1996). Fra Vimose til Ødemotland. Nye studier over runeinnskrifter fra førkristen tid i Norden. Oslo. ISBN 82-00-22701-4.