Ole Nielsen

Ole Nielsen
Bysten av Ole Nielsen ved Storahuset, Ålgård, som ble avduket 12. februar 1927, 100 år etter at han ble født.
Født		12. februar 1827
Død		23. april 1915 (88 år)
Beskjeftigelse		Forretningsdrivende
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelse		St. Olavs Orden

Ole Nielsen (født 12. februar 1827, død 23. april 1915) kom fra haugianermiljø i Hjelmeland i Ryfylke der han vokste opp på husmannsplassen Presthagen. Han ble døpt den 18. februar i Hjelmeland. Hans foreldre het Niels Rasmusen og Mari steenslaget. Begge foreldrene hans var husmannsbarn. Han arbeidet i barndommen som gjetergutt og ble konfirmert 14 år gammel. Han kom i farverilære i Stavanger hos den kjente haugianeren John Haugvaldstad da han var 15 år gammel. i 1850 flyttet han til Sandnes, startet farveri og ble raskt en respektert borger av byen, blant annet som bystyremedlem.

Han fant inspirasjon hos svenske handelsmenn som fortalte om farvere som på siden av sitt yrke eide og drev bondespinnerier. Bøndene kom til dem med sin ull, og farveren spant ulla på sine maskiner. Nielsen dro til Sverige for å studere denne ullvareindustrien nøyere og startet i 1869 et lite spinneri på Sandnes som brukte hestekraft for å holde maskinene i gang. Fem mann arbeidet på dette bondespinneriet som hadde en svensk spinner som ekspert. Drivkraften var et problem og våren 1870 kjøpte Nielsen en foss på Ålgård av Svend Olsen Aalgaard for 600 kroner.

Den indre hovedveien fra Sandnes til Ålgård ble utbedret 1866–69, noe som ikke lenger gjorde transporten uoverkommelig. Veien var en viktig forutsetninge for å flytte virksomheten til Jærens beste ulldistrikt. Maskinene ble flyttet til Ålgård sammen med arbeiderne og den svenske eksperten. Denne virksomheten fikk navnet Aalgaards Uldspinderi.

Ull var selvsagt helt sentralt i flyttingen ved siden av kraftkilden. Det var i området fra før av et miljø for foredling av ullvarer som gav viktige ekstrainntekter for landbruket i Gjesdal. Fabrikken som ble reist i 1870, var først tenkt som et bondespinneri, en enkel og billig løsning hvor de ansatte bodde på loftet.

Ole Nielsen kjøpte snart nye maskiner etter at han på nytt var i Sverige, den viktigste av disse maskinene var spinnestolen. Fabrikken var i drift i løpet av 1870 og i 1873 kjøpte han en foss på Edland. Anlegget på Ålgård vokste raskt, hus ble bygget og brukte maskiner fra Sverige ble kjøpt inn.

Lokale bønder så på Nielsens aktivitet med interesse, og flere av dem gikk sammen om å skaffe kapital til å starte en egen virksomhet. Nielsen fryktet konkurranse og overtalte bøndene om å slå sammen sine virksomheter. På denne måten fikk spinneriet frisk kapital, samtidig som Nielsen satt med halvparten av aksjene og i realiteten styrte virksomheten.

Denne friske kapitalen førte til at fabrikken etterhvert gikk bort fra leiespinning til å kjøpe ulla fra bøndene. Fram mot århundreskiftet ble flere bygninger med tilknytning til fabrikken ført opp og nye maskiner kom til. Nå startet han også å veve garnet.

Virksomheten ble utvidet ved at Nielsen startet en fabrikk på Figgjo i 1893. Denne gikk inn i akseselskapet Aalgaards Uldvarefabrikker .

Ole Nielsen flyttet til Ålgård fra Sandnes i 1878. Fabrikken på Ålgård sysselsatte 246 personer i 1898. Rundt en tredjedel av de ansatte var gjesdalbuer, resten var tilflyttere. Nielsen trekte seg fra ledelsen av bedriften i 1894.

Nielsen bygde på haugianske og patriarkalske tradisjoner, men var ingen typisk haugianer. Sven Eliassen fortalte om Nielsen i 1936 at han «var grei, men ikke nådig om du falt i unåde hos ham. Da vi la den første turbinen stod han over oss og skjenkte dram.»

På 100–årsdagen for hans fødsel ble bysten av ham utenfor Storahuset på Ålgård avdekket. Nielsen fikk Kongens fortjenstmedalje i 1887 og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1903.

Litteratur

• Werner Erichsen, Egil: Aalgaards Uldvarefabrikker – De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. 1870-1945, Oslo 1947
• Nordås, Hallvard: Gjesdal Bygdebok 1870-1989, Gjesdal Kommune 1989
• Stavanger Turistforening: Høgt og lågt i Gjesdal, Årbok 2000