Ole Nielsen

Ole Nielsen (1827–1915) kom fra haugianermiljø i Hjelmeland i Ryfylke der han vokste opp på husmannsplassen Presthagen. Han ble døpt den 18. februar i Hjelmeland. Hans foreldre het Niels Rasmusen og Mari Steenslaget. Begge foreldrene hans var husmannsbarn. Han arbeidet i barndommen som gjetergutt og ble konfirmert 14 år gammel. Han kom i farverilære i Stavanger hos den kjente haugianeren John Haugvaldstad da han var 15 år gammel. i 1850 flyttet han til Sandnes, startet farveri og ble raskt en respektert borger av byen.

Ole Nielsen
Bysten av Ole Nielsen ved Storahuset, Ålgård, som ble avduket 12. februar 1927, 100 år etter at han ble født.
Født		12. feb. 1827
Død		23. apr. 1915 (88 år)
Beskjeftigelse		Forretningsdrivende
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		St. Olavs Orden

Han fant inspirasjon hos svenske handelsmenn som fortalte om farvere som på siden av sitt yrke eide og drev bondespinnerier. Bøndene kom til dem med ull, og farveren spant ulla på sine maskiner. Nielsen dro til Sverige for å studere denne ullvareindustrien nøyere og startet i 1869 et lite spinneri på Sandnes som brukte hestekraft for å holde maskinene i gang. Fem mann arbeidet på dette bondespinneriet som hadde en svensk spinner som ekspert. Drivkraften var et problem og våren 1870 kjøpte Nielsen en foss på Ålgård av Svend Olsen Aalgaard for 600 kroner.

Den indre hovedveien fra Sandnes til Ålgård ble utbedret 1866–69, noe som gjorde transportveien lettere. Veien var viktig for å flytte virksomheten til Jærens beste ulldistrikt. Maskinene ble flyttet til Ålgård sammen med arbeiderne og den svenske eksperten. Virksomheten fikk navnet Aalgaards Uldspinderi.

Ull var sentralt i flyttingen ved siden av kraftkilden. I området var det fra før av et miljø for foredling av ullvarer som ga viktige ekstrainntekter for landbruket i Gjesdal. Fabrikken som ble etablert i 1870, var først tenkt som et bondespinneri, en enkel og billig løsning hvor de ansatte bodde på loftet.

Ole Nielsen kjøpte nye maskiner. Den viktigste av disse var spinnestolen. Fabrikken var i drift fra 1870. I 1873 kjøpte han en foss på Edland. Anlegget på Ålgård vokste rask. Hus ble bygd samtidig som brukte maskiner fra Sverige ble kjøpt inn.

Flere av de lokale bøndene gikk sammen om å skaffe kapital til å starte en egen virksomhet. Nielsen overtalte bøndene om å slå sammen sine virksomheter. På denne måten fikk spinneriet frisk kapital, samtidig som Nielsen satt med halvparten av aksjene og i realiteten styrte virksomheten. Den friske kapitalen førte til at fabrikken etterhvert gikk bort fra leiespinning til å kjøpe ulla fra bøndene. Fram mot århundreskiftet ble flere bygninger med tilknytning til fabrikken ført opp og nye maskiner kom til. På den tiden startet han også å veve garnet.

Virksomheten ble utvidet ved at Nielsen startet en fabrikk på Figgjo i 1893. Denne gikk inn i akseselskapet Aalgaards Uldvarefabrikker.

Ole Nielsen flyttet til Ålgård fra Sandnes i 1878. Fabrikken på Ålgård sysselsatte 246 personer i 1898. Rundt en tredjedel av de ansatte var gjesdalbuer. Resten var tilflyttere. Nielsen trakk seg fra ledelsen av bedriften i 1894.

Nielsen bygde på haugianske og patriarkalske tradisjoner, men var ingen typisk haugianer. Sven Eliassen fortalte om Nielsen i 1936 at han «var grei, men ikke nådig om du falt i unåde hos ham. Da vi la den første turbinen sto han over oss og skjenkte dram.»

På 100–årsdagen for hans fødsel ble en byste av ham avduket utenfor Storahuset på Ålgård.

Nielsen ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i 1887 og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1903.

Litteratur

• Werner Erichsen, Egil: Aalgaards Uldvarefabrikker – De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. 1870-1945, Oslo 1947
• Nordås, Hallvard: Gjesdal Bygdebok 1870-1989, Gjesdal kommune 1989
• Stavanger Turistforening: Høgt og lågt i Gjesdal, Årbok 2000
• Tønnessen, Joh. N.: Ole Nielsen (Aalgaard) og hans slekt, Oslo 1953