Ola Viker
Ola Viker (født 1897 i Fluberg, død 1972) var en norsk forfatter, bonde og advokat.
| Ola Viker | |||
|---|---|---|---|
| Født | 5. apr. 1897[1] Søndre Land | ||
| Død | 20. feb. 1972[1] (74 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, advokat | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Gyldendals legat (1963) | ||
Han var sønn av Harald Viker (1869–1931) og Ingeborg Louise Viker (født Schee) (1872–1961), og var den eldste av fire brødre. Som barn viste Ola Viker en musikalsk begavelse, og tok blant annet fiolintimer i hovedstaden hos konsertmester Gustav Fr. Lange.
Utdannelse og yrkeskarriere
redigerViker tok artium på Hamar i 1916. Juridisk embetseksamen avla han i 1923. Samme år ble han ansatt som fullmektig hos overrettssakfører W.W. Valle på Odnes. I 1925 etablerte han seg som overrettssakfører med eget kontor på Dokka og praktiserte her inntil han og kona Lillemor Wang (1908–2007) overtok familiegården i 1937.
Forfatterskap
redigerEtter et kraftig hjerteinfarkt la Ola Viker bort fiolinen og begynte i stedet "å improvisere på skrivemaskinen", som Jul Haganæs skriver i biografien Dikteren ved Dommerbordet. Et portrett av Ola Viker (Lokalhistorisk forlag Espa, 1992). I en alder av 54 år debuterte Viker i 1951 som forfatter med boka Gullskoen – en samling poetiske noveller som i store trekk omhandler livet og oppveksten på Viker, men som også beskriver den unge manns motgang og modning i studietiden i Kristiania. Deler av stoffet er ifølge forfatteren selvbiografisk forankret, men det meste må allikevel sies å være fri diktning. I alle av Vikers bøker er handlingen lagt til forfatterens hjemtrakter ved Randsfjorden, og de er fulle av fargerike skildringer av folket og livet i bygda til ulike tider. Språket varierer mellom riksmål, som brukes der forfatteren forteller, dansk "kansellisprog", der det handler om det gamle rettsvesen og dets irrganger, og lokal dialekt, der vanlig folk eller andre enn embetsmennene kommer til ordet. Mange steder er stilen også poetisk og er blitt karakterisert som poetisk prosa. I så måte var Viker en sjelden blomst i tidens litterære flora. Fortellerteknikken er av og til tablåaktig, gjerne med et svevende overblikk, og kan således minne om film. Det er fra flere hold blitt gjort oppmerksom på at Vikers bøker også har påfallende likheter med musikalske stykker; Månemyra en blitt sammenlignet med en fuge, og Dommerbordet blir gjerne beskrevet som improviserte variasjoner over et tema. Inspirasjonen fra såvel musikkens som jussens verden er da også noe Viker ikke var fremmed for å bekrefte i intervjuer. Selv om Viker skrev meget om den stedlige natur og det stedlige sosiale miljø, er han langt ifra noen provinsiell forfatter: Han kan betegnes som en "hjemstavnsdikter" i den forstand at han tar utgangspunkt i det lokale, men beskriver alltid noe allmennmenneskelig. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes har i denne forbindelse uttalt at "Viker er ikke mer bundet av Randsfjord-traktene enn Kafka til Prag eller Olav Duun til Namdalen. Ved å tale om slektsgården taler han samtidig om det uforanderlige menneskehjertet." Aarnes har for øvrig påpekt at Vikers bøker i høy grad bærer preg av "levet liv", eller livserfaring. Viker nøt stor anseelse i sin samtid, og hans bøker ble godt mottatt og lest av mange. Han fikk glimrende anmeldelser for debuten "Gullskoen", som i utgivelsesåret kom i tre opplag. Spesielt gode kritikker høstet han imidlertid for bøkene Månemyra, Dommerbordet og Ulvegraven. I 1968 kom hans åttende og siste bok, Frostrøyk og morgenrøde. Gullskoen ble i anledning 100-årsjubileet for Vikers fødsel utgitt på nytt på Gyldendal, da med et etterord av Harald Bache-Wiig.
Bibliografi
redigerReferanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
redigerPriser og utmerkelser
rediger