Norsk Standard
Norsk Standard (NS) er en benevnelse på standarder fastsatt og utgitt av Standard Norge.
Det er Standard Norge som har enerett på å fastsette og utgi Norsk Standard, og er det norske medlemmet i CEN og ISO.
Norsk Standard kan utvikles på de fleste områder i samfunnet, fra petroleum, bygg og anlegg, til samfunnsansvar og tjenester. Eksempel på Norsk Standard er standardbestemmelser for private anskaffelser (anbudskonkurranser og konkurranser om forhandlet kontrakt), kontrakter mellom oppdragsgivere/byggherrer og aktører innenfor bygge- og anleggsfagene (rådgivere og entreprenører), tekniske standardbeskrivelser for utførelsen av bygge- og anleggsarbeider, geografisk informasjonsteknologi, miljø- og kvalitetsstyring (ISO 9000), utforming av oppdrettsanlegg og kontoplan. Ett relativt nytt eksempel på en standard er NS 8178 Akustiske kriterier for rom og lokaler til musikkutøvelse eller Norsk Standard for musikkrom som den ofte kalles.
Standardene utarbeides vanligvis av høyt kvalifiserte fagfolk i komiteer med medlemmer utpekt av interesseorganisasjoner, bedrifter, myndighetsorganer eller andre som ønsker å engasjere seg i arbeidet. Dette kan påvirke innholdet i standardene som dermed vil kunne framstå som kompromisser eller forhandlingsresultater mellom ulike partsinteresser. Standardene utarbeides først som høringsutkast og vedtas deretter av Standard Norge.
Norsk Standard får gjerne høy prestisje og autoritet[trenger referanse], slik at de rettslig sett blir ansett som «agreed documents». Norsk Standard er i utgangspunktet frivillig å bruke. Unntaket er når det henvises til standarder i lover og forskrifter, slik som ved offentlige anskaffelser, eller når det vises til en eller flere standarder i en kontrakt. Selv om standarder er frivillige å bruke, velger likevel mange å benytte dem. Grunnene kan være at standardene er vanlige og velkjente i bransjen, at de kan gi praktiske løsninger, at kundene forventer at de blir brukt, og/eller at de gir bedre markedstilgang. Noen standarder er blitt kritisert for å være for kompliserte og for vanskelige å forstå og anvende i praksis. Andre standarder blir ignorert og overstyrt av andre organisasjoner som har kommet med andre løsninger. For eksempel Språkrådets definisjon av at DD.MM.YYYY (og varianter)[1][2] er korrekt datoformat, ikke YYYY-MM-DD som står i standarden NS-ISO 8601. Språkrådet er likevel ikke fremmed for bruken av YYYY-MM-DD i internasjonal korrespondanse; «Denne måten kan brukast i internasjonal korrespondanse»[2]
Innholdet i Norsk Standard er dels regler som er i samsvar med vanlig praktiserte regler i de aktuelle bransjer, dels nye, spesielle regler som bare får anvendelse der den enkelte standard er gjort til avtale mellom partene og/eller er vedtatt av dem.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «Spørsmål og svar – Spørsmål:Hvordan skal datoer skrives på norsk?». Språkrådet. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 4. mars 2011. «Norges Standardiseringsforbund har sluttet seg til den internasjonale standarden med den omvendte rekkefølgen av den tradisjonelle norske, dvs. at de skriver f.eks. 2000-12-24 der det vanlige er 24.12.2000. Men det er Norsk språkråd som fastsetter hva som er gjeldende offisiell norsk rettskriving når det gjelder datoskriving.»
- ^ a b «Dato, årstal, klokkeslett og tidsrom». Språkrådet. Arkivert fra originalen 15. april 2012. Besøkt 4. mars 2011. «Norsk Standard NS 4129 "Kontordokumenter og blanketter. Utforming" set opp rekkjefølgja år–månad–dag. I vårt døme blir det 2000-06-09. Denne måten kan brukast i internasjonal korrespondanse. (Ver klar over at engelskspråklege land har ulik dateringspraksis. I Storbritannia set dei dagen først og så månaden, i USA er det omvendt.)»