Nils Frederik Julius Aars
Nils Fredrik Julius Aars (1807–1865) var en norsk prest og politiker. Han var stortingsrepresentant 1848–53, og virket som prest i Lier, Talvik, Lom og Toten.[3][4]
| Nils Frederik Julius Aars | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mars 1807[1] Enebakk[2] | ||
| Død | 11. juni 1865[1] (58 år) Lom[2] | ||
| Beskjeftigelse | Sogneprest | ||
| Embete |
| ||
| Far | Jens Aars | ||
| Barn | Sophus Christian Munk Aars Elise Aubert | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Oppvekst rediger
Han ble født i Enebakk[5] som sønn av prest og politiker Jens Aars (1780-1834). Hans bestefar hadde innvandret til Norge fra Aars i Danmark i 1757.[6]
Han ble dimittert fra Drammen skole 1827, tok Ex. phil. 1828, og ble uteksaminert cand.theol. 1832.
Ekteskap rediger
29. juli 1832 giftet han seg med Sophie Stabell, datter av Eidsvoldsmannen Hans Jacob Stabel. Paret fikk seksten barn sammen, hvorav ni vokste opp, blant andre forfatterne Sophus Aars og Elise Aubert. En tredje datter, Nina, giftet seg med filolog og stortingsmann Jan Christian Johanssen.[5]
Virke rediger
Aars ble utnevnt til personellkapellan hos sin far til Lier 26. november 1832. Han ble Residerende kapellan samme sted 1834, etter farens død. I 1837 ble han valgt til Liers første ordfører. Han hadde vervet i to perioder, til 1841.[7]
10. januar 1845 ble han utnevnt til sogneprest til Alten-Talvig, og 3. februar 1847 til prost i Vest-Finmarkens prosti. I Alten-Talvig kommune ble han valgt til ordfører for perioden 1845–1847. Han ble valgt til Stortinget i 1848, og igjen 1851, som representant for valgkretsen Finmarkens amt.[8] På vei til Stortinget i 1848 eller 1851 var han utsatt for beinbrudd på Vårstigen.[9]
24. september 1851 ble han utnevnt sogneprest til Lom i Gudbrandsdal. I 1859 ble han igjen prost. Han stilte til valg for Stortinget fra Kristians amt flere ganger. For periodene 1854–1856 og 1857–1858 var han 4. vara. For perioden 1862–1864 var han 5. vara.
1862 ble han utnevnt sogneprest til Østre Toten, der han ble resten av livet. Det finnes et portrett i Hoff kirke av kunstmaleren Peter Nicolai Arbo, malt etter fotografi.[10]
Politisk merkesak rediger
Aars og Nils Vibe Stockfleth (1787–1866) representerte to motsatt syn på statens rolle angående samisk kultur og språk. Stockfleth ville at undervisning og forkynnelse skulle være på samisk, mens Aars argumenterte for at all undervisning av samene måtte være på norsk. Samisk kultur var primitiv, dermed måtte en arbeide for at de ble assimilert inn i norsk kultur og bli som andre siviliserte folk i Europa. Han fremmet i 1848 forslag i Stortinget om at regjeringen måtte undersøke mulighetene for endring blant samene «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Underviisning i det norske Sprog […].» Stortinget bevilget enstemmig finansiering av Stockfleths språkopplæring, men støttet også Aars' forslag. Skolehistorikeren Helge Dahl (1943–) har ment at dette var det politiske vendepunktet vekk fra Stockfleths linje.[11]
Referanser rediger
- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 11[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Slekten Aars i Norge. Oslo: Cammermeyers Bogh. 1950. s. 45.
- ^ Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. s. 11.
- ^ a b «Genealogisk oppføring for Nils Fredrik Julius Aars». Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 4. mars 2019.
- ^ http://www.snl.no/Aars/slekt.
- ^ Rolf Fladby (1969). Liers historie. Lier bygdeboknemnd. s. 125-127.
- ^ «Nils Fredrik Julius Aars». Norwegian Social Science Data Services (NSD). Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 4. mars 2019.
- ^ Knudsen, Knud (1980). Reiseminner. Samlaget. s. 82. ISBN 8252118070.
- ^ Kubberud, M. (1904). Østre Totens prester 1825-1900. Kristiania bogforlag. s. 28-30.
- ^ Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. s. 128–131. ISBN 978-82-02-23554-3.
| Forgjenger: Ellert Michael Fredrik Ellertsen |
Alten-Talvigs ordfører |
Etterfølger: Theodor Bergmann Borchgrevink |