Nikolas IV
Nikolas IV (født Girolamo Masci den 30. september 1227 i Lisciano[3][4] ved Ascoli i Kirkestaten, Roma, død 4. april 1292 i Roma), også kalt Hieronymus av Ascoli, var medlem av fransiskanerordenen og var pave fra 22. februar 1288 til sin død, 4. april 1292.
| Nikolas IV Nicolaus IV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Girolamo Masci 30. sep. 1227[1]  Roma | ||
| Død | 4. apr. 1292[2] (64 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, regular priest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Università degli Studi di Perugia | ||
| Nasjonalitet | Den hellige stol | ||
| Dåpsnavn | Girolamo Masci | ||
| Valgt | 22. februar 1288 | ||
| Innsatt | Februar 1288 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Honorius IV | ||
| Etterfølger | Celestin V | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Girolamo Masci var av enkel bakgrunn, og inntrådde i unge år i fransiskanerordenen.
I Kirkens tjeneste rediger
I 1272 deltok han i den apostoliske delegasjon som ble sendt til Konstantinopel for å innby Østkirken til det annet konsil i Lyon. Etter Bonaventuras død ble han ordensgeneral i sin orden 20. mai 1274.[5]
Kardinal rediger
Han ble kardinal (kardinalprest) av Santa Pudenziana i 1278. Pave Martin IV utnevnte ham til biskop av Palestrina.
Pave rediger
Etter en lang konklave som pågikk med avbrudd i nesten ett år, og som ble rammet av litt av hvert, ikke minst malaria, ble han valgt til pave den 15. februar 1288 og en andre gang den 22. februar. Han var den første fransiskaner til å oppstige på pavestolen,[6] og til minne om pave Nikolaus III, som hadde vært en stor velgjører og støtte for fransiskanerne, tok han navnet Nikolaus IV.
Nikolaus fikk oppleve de første store beviser på pavemaktens tilbakegang. Han kom i en ulykkelig mellomstilling mellom de to adelsfamiliene Orsini og Colonna. Frankrikes økede innflytelse i Italia og kardinalkollegiet forsøkte han forgjeves å stagge.
Likeså strandet hans plan om å få i stand et stort korstog, idet de kristnes siste besittelse i Palestina gikk tapt i 1291. I England begynte pavens beskatningsmakt å beskjæres.
Men han lyktes med å forhindre at Rudolf av Habsburg fikk keiserkronen, noe han klarte via spørsmålet om tronfølgen på Sicilia; Pave Nikolaus tildelte huset Anjou tronen mot løftet at de ikke skulle utfordre pavens autoritet eller blande seg inn i Kirkestatens anliggender.
I 1288 mottok Nikolas den nestorianske munk og utsending Rabban Bar Sauma fra Kina. Paven gav ham nattverd på Palmesøndag og lot ham feire sin egen gudstjenesteliturgi etter syro-orientalsk manér, som paven selv overvar. Dette vakte betydelig oppsikt blant kardinalene. Paven gav ham i oppdrag å besøke de kristne i Østen og gav ham med en tiara som man skulle gi til patriark Mar Yaballaha III. Paven skulle også ikke lenge etter sende en flokk fransiskanermisjonærer til Kina.
Under Nikolaus' pontifikat minsket pavens makt, og ved en bulle i 1289 tilsikret han kardinalene halvparten av alle den romerske stols inntekter. Tilbake til Nikolaus' regjeringstid går også røttene av kuriens organisasjon slik den har vært frem til den 21. århundre. Han lot sende misjonærer til Kina, Bulgaria, Etiopia og tartarerne.
Pave Nikolas var også grunnlegger av universitetene i Montpellier og i Lisboa.
Pave Nikolas er begravet i Santa Maria Maggiore, der Sixtus V lot oppføre et monument til hans ære.[7]
Referanser rediger
- ^ arkiveringsdato 1. mai 2011, arkiv-URL web.archive.org, www2.fiu.edu, besøkt 11. februar 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it, besøkt 11. februar 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hourihane, Colum (2012). The Grove Encyclopedia of Medieval Art and Architecture, Volume 2. OUP USA. s. 441. ISBN 978-0195395365.
- ^ Kelly, J N D; Walsh, Michael (2010). A Dictionary of Popes. Oxford: OUP Oxford. s. 207. ISBN 978-0199295814.
- ^ https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmascig.html, lest 2022-02-23
- ^ McBrien, Richard P., Live of the Popes, p.226, Harper Collins, 2000
- ^ A. Theiner, Caesaris S.R.E. Card. Baronii Annales Ecclesiastici 23 (Bar-le-Duc 1870), under the year 1292, § 17, p. 123. Richard P. McBrien, Live of the Popes, 226. His sepulchral inscription is recorded by Vincenzo Forcella, Inscrizioni delle chiese di Roma XI (Roma 1877), p. 11, no. 6.
Litteratur rediger
- Otto Schiff. Studien zur Geschichte Papst Nikolaus´IV (Historische Studien 5), Berlin 1897
- (de) Gerhard Diehl: «Nikolaus IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 869–871.
- Giulia Barone: Niccolò IV. In: Enciclopedia dei Papi, Rom 2000.
Eksterne lenker rediger
- (en) Nicolaus IV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 |
Forgjenger: Honorius IV |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Celestin V |