Niels Gram
Niels Gram (født 28. april 1664 i Land, død ca. 1713) var en norsk prest og eventyrer. Han skrev en usannferdig selvbiografi.
| Niels Gram | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. apr. 1664[1] Land | ||
| Død | 1710-årene | ||
| Beskjeftigelse | Forkynner | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv rediger
Han nedstammet fra presten Mads Gram i Fron i Gudbrandsdalen og var oldebarn av fogden Laurits Gram. Hans far Mads Gram var kapellan i Land, mens moren het Kirsten Knutsdatter Mossin. Etter farens tidlige død vokste han opp hos sin farfar Niels Gram, som var sogneprest samme sted. I 1677 ble han og brødrene Peder og Knut sendt til København for å få privat undervisning. Niels Gram ble student i 1679 og ble kapellan hos sogneprest Michael Holst ved St. Laurentii kirke i Tønsberg i 1687. Her ble han i 1689 gift med sogneprestens datter Anne Mikkelsdatter.
Prest i London rediger
I 1690 tilbød forstanderne for den dansk-norske menigheten i London Gram en stilling som prest i deres menighet. Gram reiste straks til London etter å ha forlatt familien og stillingen i Tønsberg. Her opptrådte han som prest uten noen formell utnevnelse. Den formelt utnevnte presten, Iver Brinck, som hadde utnevnelse fra biskopen i Sjælland, kunne ikke komme til i stillingen før biskop Bagger ved trusler og løfter hadde overtalt Gram til å reise tilbake til Danmark. Her tok han i 1692 magistergraden og ble samme år ved biskopens hjelp utnevnt til sogneprest i Søborg og Gilleleje.
Prest i Danmark rediger
Etter et par år som sogneprest ble Gram anklaget for «drukkenskap, hor og overhørighet»[2], blant annet ved at han levde i konkubinat i prestegården, selv om alle visste at han hadde familie i Norge. Ved høyesterettsdom av 16. oktober 1694 ble han dømt fra den geistlige stillingen og til landsforvisning.
I landflyktighet rediger
Gram bega seg først til Skåne, men måtte snart rømme derfra etter å ha forført en prestedatter i Norra Vram ved Helsingborg. Han var i 1697 i Amsterdam, hvor han gikk under navnet «Frederik Gram», og skrev og fikk utgitt et latinsk teologisk stridsskrift rettet mot prokansleren ved Universitetet i Kiel, Christoph Franck, som han beskyldte for vranglære. A. Jantzen mener hensikten med skriftet var å skape splid mellom teologene i København, som Gram hadde et horn i siden til, og teologene i Kiel.
Fra Amsterdam reiste Gram over Flandern til Tyskland. I Celle gjorde han seg bemerket ved hoffet som predikant, utga seg for sønn av en svensk baron og var nær blitt utnevnt til prest i Hannover, men gjorde seg igjen «umulig ved sit liderlige levnet»[3] og måtte rømme videre. I neste omgang kom han til jesuittene i Hildesheim, hvor han offentlig gikk over til katolisismen. Da hans utsvevende liv ble kjent for jesuittene sendte de ham til Köln, hvor Gram rømte fra dem og skal ha giftet seg på ny.
Tilbake i Norge rediger
Etter flere års reiser i Europa kom Gram til England under navnet «Nicolai Løwengram». I 1711 vendte han tilbake til Norge, hvor han tok inn hos en bror på gården «Tossou» på Øvre Romerike. Ludvig Daae mener dette må være Torshov i Gjerdrum. Fordi han vakte mistenksomhet ved å ha svenske brev hos seg (dette var under Den store nordiske krig), ble han arrestert av stattholderen Waldemar Løvendal og ført til Christiania, hvor han ble gjenkjent som Niels Gram, som blant annet var skyldig i bigami. Han ble satt i fengsel på Akershus festning og senere sendt til slaveriet på Bremerholm i København. Ludvig Daae mener han må være død her, men ifølge et rykte skulle han ha klart å rømme fra fengselet.[4] S. H. Finne-Grønn mener han kan ha blitt landsforvist igjen. I alle fall er hans endelige skjebne ukjent.
Selvbiografisk skrift rediger
Ifølge A. Jantzen var Gram en kunnskapsrik mann med gode talegaver, men en «ryggesløs» og utsvevende person. I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab er det oppbevart en del selvbiografiske opptegnelser av ham, som beskriver hans reiser og bedrifter i utlandet, men ikke er sannferdig. Francis Bull kaller det «løgn og skryt».[5] Gram påstår blant annet at han var blitt adlet i Sverige under navnet Løwengram, og ansatt som feltprost for de svenske troppene i Brabant, at han ble utnevnt til dr. theol. i Wittenberg og doctor utriusque juris i Frankfurt an der Oder, og så videre. Denne selvbiografien ble trolig skrevet mens han satt fengslet på Akershus festning eller Bremerholm.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Ludvig Daae: Nordmænds Udvandringer til Holland og England i nyere Tid. Christiania: Cammermeyer, 1880
- S. H. Finne-Grønn: «Gram, Niels», i Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1929.
- A. Jantzen: «Gram, Niels», i Dansk biografisk Lexikon. VI. Bind. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel, 1892
Eksterne lenker rediger
- (no) «Niels Gram» i Store norske leksikon