Åpne hovedmenyen
Nie Yuanzi
Født5. april 1921[1][2]
Hua
Død28. august 2019[3] (98 år)
Peking University Third Hospital
Beskjeftigelse Akademiker, selvbiograf
Parti Kinas kommunistparti (1938–)[3]
Nasjonalitet Kina

Nie Yuanzi (kinesisk: 聂元梓, pinyin: Niè Yuánzǐ, født 5. april 1921 i Huaxian i provinsen Henan i Kina, død 28. august 2019) var en kinesisk akademiker som underviste i filosofi ved Pekinguniversitetet. Hun er kjent for sin veggavis av 25. mai 1966, der hun kritiserte Pekinguniversitetets ledelse.[4] Dette var en viktig faktor for utløsningen av kulturrevolusjonen.[5]

Nie Yuanzi ble født nord i Henan, men hadde mye av sin ungdom i Kaifeng og så i Taiyuan. Hun ble medlem av Kommunistpartiet i 1938 og fikk i 1960 ansettelse ved Pekionguniversitetet.[4]

En bakgrunn for hennes engasjement i 1966 var at hun lå i en tung konflikt med universitetets rektor, Lu Ping; hun ble derfor innordnet som særlig venstreradikal. Det var sjefen for de kinesiske hemmelige tjenester Kang Sheng og hans hustru Cao Yiou som i mai fikk anstiftet henne til å skrive veggavisen, der hun kalte kolleger for «svarte antipartigangstere». Mao Zedong sørget deretter for at innholdet ble gjort kjent over hele landet gjennom avisen Folkets Dagblad – han kalte veggavisen for «det første marxistiske dazibao i Kina».

Under kulturrevolusjonen var Nie leder for revolusjonskomiteen ved Pekinguniversitetet; hun tilhørte et eldre og utypisk skikt blant rødegardistene, som for det meste var rundt 20 år gamle.

Til å begynne med støttet hun forfølgelsene av andre akademikere, men hun begynte etterhvert å få sine tvil til kulturrevolusjonen og prøvde, uten hell, å kvitte seg med den lederstilling hun hadde fått blant Beijings rødegardister.

I slutten av 1968 ble hun tatt i forvaring. Etter kulturrevolusjonens endelige avslutning gikk Kinas nye leder Deng Xiaoping personlig inn for at Nie skulle stilles for retten. Hun ble dømt til ti års fengsel (allerede hadde hun vært i forvaring i åtte år). Den lange straffen skyldes at Deng var overbevist om at Nie personlig var ansvarlig for torturen av hans sønn Deng Pufang.[trenger referanse]

Hun ga senere (2006) uttrykk for sterk kritikk av det kinesiske styre og gikk inn for større ytringsfrihet.[6]

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Yan Jiaqi og Gao Gao: Turbulent Decade: A History of the Cultural Revolution. Honolulu 1996, s. 40ff
  • Benjamin Yang: Deng – A political biography. New York 1998 ISBN 1-56324-722-4, s. 215