John Nicholas Rede Elliott

(Omdirigert fra Nicholas Elliott)
John Nicholas Rede Elliott
Født15. november 1916Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Død13. april 1994Rediger på Wikidata (77 år)
LondonRediger på Wikidata
Ektefelle Elizabeth Mary HolbertonRediger på Wikidata
Far Claude Aurelius ElliottRediger på Wikidata
Mor Gillian Dorothea BloxamRediger på Wikidata
Utdannet ved Eton College, Trinity College, Durnford SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Utmerkelser Legionær av Legion of MeritRediger på Wikidata

John Nicholas Rede Elliott, kjent som Nicholas Elliott, (født 15. november 1916 i London, død 13. april 1994 samme sted) var en britisk etterretningsoffiser for MI6, honorær attache i Haag 1938–1940, løytnant i det britiske Intelligence Corps 1940–1945, stasjonssjef for Secret Intelligence Service i Bern 1945–1953 og i Wien 1953–1956, stasjonert i London 1956–1960, stasjonssjef i Beirut 1960–1962, direktør 1963–1969 og administrerende direktør i Lonrho 1969-1973.[1] Han ble hedret med den amerikanske Legion of Merit for sin assistanse til Office of Strategic Services (OSS).[2]

Hans karriere i MI6 omfattet viktig befatning med Commander Lionel Crabb-saken i 1950-årene og Kim Philbys flukt til Moskva i 1963.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Nicholas Elliott var sønn av Claude Aurelius Elliott, en don ved Cambridge og rektor på Eton, dit Nicholas ble sendt etter Durnford School, en «prep school»Isle of Purbeck i Dorset.

Etter sin tid ved Trinity College i Cambridge ble Elliott tilbudt en postering i 1938 som Honorary Attache ved den britiske ambassaden i Haag av Nevile Bland. Hans karriere i ettertningsarbeid begynte nærmest ved en tilfeldighet.[trenger referanse] Hugh Sinclair, sjef for MI6, var på et besøk i Haag, fikk et bra inntrykk av Elliott og tilbød ham en jobb.[trenger referanse]

I 1943 giftet han seg med Elizabeth Holberton.

EtterretningskarriereRediger

Elliotts etterrtningskarriere omfattet to offentlig godt kjente hendelser: Lionel Crabbs død og Kim Philbys flukt til Moskva. Elliott og MI6 ble gjenstand for kritikk i begge saker, og det gikk dypt inn på ham og preget ham resten av livet.[1] Mindre kjent er han for tilretteleggingen av den tyske Abwehr-agenten Erich Vermehrens avhopp i Istanbul i 1944.[trenger referanse]

Commander Crabbs dødRediger

I 1956, under Nikita Khrusjtsjovs besøk til Storbritannia, kom den sovjetiske sverdlovklasse-krysseren «Ordzjonikidze» på besøk til Portsmouth Harbour. Royal Navy var interessert i antiubåtkrigføringsutstyret som var under krysserens akterspeil. Elliott ordnet med at Crabb, som var en erfaren froskemann fra sin tid i marinen, skulle undersøke. Han foretok et vellykket dykk under skipet, kom opp for et ekstra pound vekt for sin neste runde, men kom ikke opp igjen etter det andre dykket. Elliott spekulerte i sin selvbiografi på om Crabbs utstyr hadde sviktet.[trenger referanse] Påfølgende kritikk av Crabb, som Elliott anså som en tapper og hederlig offiser som hadde foretatt vellykkede oppdrag av samme slag tidligere, ble misbilliget av Elliott.[trenger referanse]

Sovjeterne, som hadde meldt fra om en dykker i vanskeligheter nær akterspeilet, protesterte ikke, meg benektet også noe ansvar for Crabbs død.[trenger referanse] Saken lekket ut til offentligheten. Statsminister Anthony Eden hevdet sterkt at han ikke var blitt informert, og det ble kritisk publisitet om saken.[trenger referanse] Elliott hevdet at han var blitt fortalt at operasjonen var blitt klarert av Foreign Office.[trenger referanse]

Kim Philbys flyktRediger

I With My Little Eye redegjør Elliott for sine siste kontakter med Kim Philby i 1963.[1] Philby, som Elliott hadde samarbeidet med i Beirut, hadde vært en venn, og Elliott følte seg bittert forrådt. Han foreslo at han skulle konfrontere Philby i et forsøk på å få en full skreven tilståelse om hans spionasje. Skjønt Philby tilstod personlig overfor Elliott, nektet han å undertegne noen skriftlig tilståelse,. Istedet flyktet han straks til Moskva, der han ble gitt sovjetisk statsborgerskap. Den offentlige kritikk mot MI6, som hadde forsømt å være på vakt mot et fluktforsøk, var betydelig. Elliott mente at det ikke var noe han kunne ha gjort for å forhindre Philbys flukt.[trenger referanse]

Spekulasjoner om medvirkningRediger

Ifølge forfatteren Ben Macintyre, som skrev en bok om Philby, er det mulig at Philby fikk sjansen til å flykte til Moskva for å unngå en pinlig rettssak; og han gjengir at det var mistanker om at et typisk britisk Establishment «old boy network» hadde grepet inn på en måte passet både MI6 og Philby.[3] Philby selv spekulerte også at så kunne ha vært tilfelle, ifølge Macintyre.

DødRediger

Elliott døde i London den 13. april 1994, i en alder av 77 år.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Hastings, Stephen (19. april 1994). «Obituary: Nicholas Elliott». The Independent. Besøkt 19. april 2014. 
  2. ^ D. H. Macindoe, Elliott, Sir Claude Aurelius (1888–1973), rev., Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, (2004)
  3. ^ Macintyre, Ben (2014). 'A Spy Among Friends: Kim Philby and the Great Betrayal. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1408851722. 

LitteraturRediger

  • Elliot, Nicholas (1991). Never Judge a Man by his Umbrella. Michael Russell Publishing Ltd. ISBN 978-0859551823. 
  • Elliot, Nicholas (1994). With My Little Eye. Michael Russell Publishing Ltd. ISBN 978-0859552004.