For den italienske matvaregiganten med samme navn, se Lazzaroni, for skiløperen, se David Lazzaroni

Napolis Lazzaroni er en historisk betegnelse, spesielt fra revolusjonstiden, som identifiserer de fattigste av den laveste klasse (på italiensk, lazzaroni eller lazzari) i byen og kongedømmet Napoli, Italia. Beskrevet som "gatefolk under en leder", ble de ofte betraktet som tiggere—noe som noen virkelig var, mens andre opprettholdt livet ved å arbeide som bud, sjauere etc.

Noen eksakt folketellng ble aldri utført, men samtiden estimerte dem til omtrent 50 000, og de hadde en signifikant rolle i det sosiale og politiske liv i byen og Kongedømmet Napoli, hvor Napoli var hovedstad. De opptrådte kollektivt som mober og fulgte sin demagogiske leder og var formidable i perioder med sivilt opprør og revolusjon.

Under den franske revolusjon var Napolis Lazzaroni monarkismetilhengere i sin politiske overbevisning —diametralt motsatt av de samtidige Parisiske Sanskulottene—med deres (noen ganger dødelig) mobbete opptreden, ledet mot antatte republikanske og Jacobiner sympatisører. Av den grunn ble Republikanisme på den tiden og senere avskrevet som "verktøy for enevelde.

Lzzaroniene var absolutt lojale til Huset Bourbon og spesielt til personen i Kong Ferdinand I som—ulik de fleste monarker i tiden og senere—ikke holdt en aristokratisk distanse, men likte å blande seg med Lazzaroniene og delta i sportslige aktiviter med dem.

Under den franske militære kampanje sent på 1790-tallet, som var ment å eksportere revolusjonen til Italia (såvel som andre deler av Europa), viste ikke de regulære Napolitanske tropper seg spesielt å være motstandrere av den franske armé. Lazzaroniene, derimot hadde ikke våpen og gjorde et tappert forsøk påm å forsvare byen mot franskmennene—selv om den kongelige familie allerede hadde hadde flyktet til Sicilia. Noen kilder oppgir at så mange som 2 000 Lazzaronier ble drept på en enkelt blodig dag..

Ulike motstandere rediger

Selv om de ikke var istand til å møte en kamp mot trenede tropper (en tegning i tiden viser Lazzaronier bli kastet ned en voll av franske skyttere), var deres motstand mot Den partenopeiske republikk som var dannet i Napoli, hadde den ingen støtte i folket, og kunne bare stole på den omfattende støtte fra den franske armé. Således kollapset den da de franske måtte bytte ut sine tropper, som var hårdt tiltregnt andre steder i Italia—derfor ble Lazzaroniene sett på som republikkens motstandere.

Friedrich Engels skrev om det neapolitanske filleproletariat under revolusjonen Napoli i 1848 "Denne aksjon av det neapolitanske filleproletariat bestemte revolusjonens tap. Sveitsiske, napolitanske soldater og Lazzaroniene sloss sammen mot forsvarerne på barrikadene."[1]

Lazzaronienen og Garibaldi rediger

Under de første ti-år av 1800-tallet mistet Lazzaroniene gradvis støtten fra Huset Bourbon - hvilket ble klart i 1860 da Garibaldi ankom byen i under sin kampanje for Italias samling.

Som nevnt i mange rapporter fra øyevitner, da Garibaldi kom til Napoli etter at Bourbonkongen flyktet, ble Garibaldi mottatt med en ovedøvende velkomst fra Lazzaroniene, så vel som fra andre lag av Napolis befolkning. Journalist Charles Arrivabene skrev dengang :"Garibaldi ble fulgt av en stor skare mennesker langs sjøfronten til Piedigrotta (...) Han ble hilst av fiskere og lazzaronier og kvinner ropte: Må den velsignede Jomfru være med deg, Eccellenza![2] En annen observatør. Marc Monnier, bemerket at: Garibaldi er en helgen for les lazzarones. Det er Gud som har sendt ham for å redde landet. Fere kalte ham Jesus Kristus og hans offiserer for aposteler. Det ble bedt om almisser i Garibaldis navn".[3]

Referanser rediger

  1. ^ Friedrich Engels (31. mai 1848). The Latest Heroic Deed of the House of Bourbon. Marx/Engels Collected Works. vol. 7. Marxists Internet Archive. s. 24. 
  2. ^ C.Arrivabene, "Italy Under Victor Emmanuel, a personal narrative", London, 1862; quoted in Lucy Rial, "Garibaldi, Invention of a Hero", London, 2007, p. 230-231, p. 430 note 21
  3. ^ M.Monnier, "Garibaldi.

Litteratur rediger

  • Basile L. & Morea D., "Lazzari e Scugnizzi", Newton & Compton editori, 1996
  • Croce B., "Aneddoti e profili settecenteschi", Remo Sandron editore, 1914
  • Croce B., "Curiosità storiche", Napoli, Ricciardi editore, 1919
  • Dumas A., Il Corricolo, Colonnese editore, Napoli, 2004 ISBN 88-87501-58-0
  • Goethe J. W., "Viaggio in Italia", Mondadori editore, ISBN 88-04-52334-4.
  • Mastriani F., "I Lazzari", Napoli, Attività bibliografica editoriale, 1976
  • Striano, Enzo: "Il resto di niente"