Nansenflaske
En nansenflaske er et apparat for å hente vannprøver opp fra et visst dyp. Apparatet ble utviklet i 1910 av oppdageren og oseanografen Fridtjof Nansen som tok patent på den.[1] Den er nå videre utviklet av Shale Niskin.
Flasken, eller mer presist en metall- eller plastikksylinder, blir firt ned langs en kabel i sjøen, og når en har kommet til det dypet en ønsker vannprøve fra, blir et lodd kalt et «bud» («messenger»), sluppet ned langs kabelen. Når loddet når flasken, vil sammenstøtet snu flasken oppned og en fjær vil lukke en ventil i enden, slik at vannet blir stengt inne i flasken. Flasken med prøven blir så heist opp med kabelen.
Det er også mulig å benytte flere flasker ved forskjellige dybder samtidig.
Sjøtemperaturen til vannprøven blir registrert av et snutermometer festet til nansenflasken. Det er et kvikksølvtermometer med en innsnevring i røret som brytes når termometret blir snudd, og slik fanger det kvikksølvet og låser det fast til avlesingen. Siden vanntrykket i dybden vil komprimere termometret og påvirke den indikerte temperaturen, blir termometret vernet av en stiv kapsling. En benytter også et uvernet termometer sammen med det vernede, slik at en kan sammenligne de to temperaturene og regne ut trykket.
Nansenflasken har i stor grad blitt erstattet av niskinflasken og blir ikke lenger produsert, selv om den fremdeles er i bruk noen steder.
Niskinflasken rediger
Niskinflasken ble videreutviklet fra nansenflasken av Shale Niskin i 1966. Istedenfor en metallflaske forseglet i en ende, er flasken eller røret vanligvis åpen i begge ender, som begge blir lukket med en springfjærmekanisme.
Kilder rediger
- An Introduction to Physical Oceanography, M. Tomczakæ
- US Coast Guard International Ice Patrol, Oceanographic equipment
- Our Ocean Planet: Oceanography in the 21st Century, Robert Stewart
Referanser rediger
- ^ Aftenpostens historieblad nr. 2, 2016, s. 14.