Nanna-Suen (også kalt Asimbabbar, Namrasit, Inbu; semittisk: Sin) eller bare Nanna er månegud og gud for visdom i mesopotamisk og sumerisk mytologi og gudeverden, der han også hører til blant de eldste gudene. Han er omtalt helt i starten av skrivekunstens fremvekst rundt 3500 f.Kr. Etterhvert ble han gudenes konge, visdommens og tidens herre, fremtidens vokter, hemmelighetenes beskytter, men alltid Enlils hengivne sønn og menneskehetens beskytter.[1]

Mulig utforming av zigguraten i Ur, hovedhelligdommen for Nanna, basert på rekonstruksjon fra 1939 av Leonard Woolley (Ur Excavations vol. V, fig. 1.4)

Hovedsetet for dyrkelsen av ham var byene Ur og Harran.[2][3] Som månegud var Nanna født i mørket, blek og kald, gitt et kvinnenavn og kjent også som «skjebnens herre».

Nannas fødsel rediger

Hans far var vindenes herre, Enlil, som voldtok Ninlil en dag hun badet i en av Nippurs kanaler. De andre gudene var rasende over dette og drev Enlil i fredløshet i underverdenen; men siden Ninlil var blitt gravid, fulgte hun etter ham. Snart skjønte begge at om de ble der, ville barnet de ventet, være dømt til et liv i underverdenen. Enlil forkledde seg da ved tre anledninger, engang som portvokter, en gang som vaktmann ved elven som førte ned i underverdenen, og en tredje gang som fergemann. Hver gang han møtte Ninlil, sa han at de fikk ligge sammen, slik at han kunne gjøre henne gravid med et barn som kunne bli i underverdenen i Nannas sted. Hver gang ga Ninlil motvillig etter, for hun skjønte at det ville bli månens skjebne å dra til himmels.[4]

Kanskje lå dette i bunn da Nannas egen datter Inanna ble fanget i underverdenen. Da nektet han å komme henne til hjelp. I teksten Inannas nedstigning til underverdenen fortelles at Nanna i raseri ytret at «min datter gjorde krav på både den høyeste himmel og det store dyp. Underverdenens guddommelige krefter er krefter ingen skulle kreve, for den som får tak i dem, må bli der nede. Hvem som noen gang har vært der, ville forvente å komme opp igjen?»[5]

I dikt og avbildninger rediger

I et dikt hylles Nanna som «Enlils førstefødte», en «uimotståelig kraft, en løve, en mektig herre» med «munn som en drage».[6] Nanna er gift med Ningal (også kalt Nikkal, «den store frue»). Barna deres er solguden Utu-Shamash og - i Gilgamesj-eposet - hans tvillingsøster Inanna/Ishtar som er kjærlighetsgudinne, Ereshkigal (dødsrikets dronning), samt stormguden Ishkur (eller Adad). Det er påfallende at en månegud er far til solen, men det kan forklares med at månelyset var viktig for jegere og samlere om natten, men da disse gikk over til jordbrukskultur, ble solen viktigst. Gilgamesj dikter en sang til Nannas ære, roser ham for å inspirere mennesker til å gi seg i kast med store gjerninger. Også i andre verker lovsynges Nanna som forbindes med fruktbarhet og liv. Nanna avbildes som en sittende mann med et langt skjegg av lapis lasuli, og en halvmåne - hans symbol - over ham, men også på ryggen av en bevinget okse. I mange inskripsjoner omtales han bare som «30», antall dager i en måne-måned, og halvmånen som man tenkte seg var hans fartøy når han seilte over nattehimmelen.[7] En hymne kalles Nannas bølinger og remser opp kveget hans.[8]

I diktet Nanna-Suens reise til Nippur skildres hans reise til foreldrenes by Nippur. Fortellingen er tredelt. Den første og lengste delen handler om reiseforberedelsene. Reisens hensikt er å delta i kultiske prosesjoner for ulike guddommer. Slike prosesjoner er kjent fra administrative dokumenter. I andre del drar Nanna fra Ur og gjør opphold i fem byer med båten sin. Denne reiseruten beskriver helt klart en faktisk rute fra Ur til Nippur. I hver av byene blir han mottatt av en lokal gudinne. Tredje delen omhandler hans opphold i Nippur. Etter sin ankomst remser Nanna opp sine gaver og overrekker dem til sin far. Enlil fryder seg og lar stelle i stand en bankett for sønnen. Ved måltidets slutt fremfører Nanna sitt ønske om velstand for Ur; Enlil innvilger dette og velsigner sin sønn, [9][10] som hadde reist til ham over himmelen med stjernene og planetene over seg i sin gufa, en liten kano-lik båt vevd sammen av kvist og tjære.

Nannas kult og tempel lå i den sumeriske byen Ur,[11] det nåværende Tell Muqayyir i Irak.

Nannas akkadiske motpart het Su'en/Sîn. Hos semittene ble han kjent som guden Sin.[12]

Referanser rediger

Se også rediger

Tekster på norsk rediger