Motstandsretten

Motstandsretten er benevnelse på en unik klausul i de norrøne lovene som forpliktet folket til å avsette og om nødvendig drepe sin hersker dersom han forgrep seg mot lovene.

OpprinnelseRediger

Motstandsretten finnes bevart i Frostatingsloven, hvor den senest ble innført i første del av 1000-tallet, og lyder: «Ingen mann skal gjøre atfor [voldsverk] mot en mann, verken kongen eller annen mann. Men hvis kongen gjør det skal man skjære [hær]pil og la [den] gå i alle fylkene innenfor Agdenes. Og alle skal fare mot ham og drepe ham hvis de får tak på ham. Men hvis kongen kommer unna, skal han aldri få komme tilbake i landet. De som ikke vil fare mot ham, er skyldig en bot på 3 merker, og likeledes den som stanser pilen.» Dette innebærer at folket (bøndene) hadde både rett og plikt til å gjøre opprør mot og straffe konger, jarler og lendmenn som forbrøt seg mot lovene, og at samfunnets ledere skulle straffes strengere enn vanlige folk. Motstandretten er trolig bakgrunnen for opprøret mot kong Olav Haraldsson som endte med kongens fall på Stiklestad i 1030.

Loven antas å springe ut av det faktum at de norrøne lovene lenge var basert på folkets godkjenning på allmannatinget, noe som spesielt i Norge og på Island resulterte at retten i stor grad kom nedenfra og ikke ble diktert ovenfra fra herskerne slik det ellers var vanlig i det kontinentale Europa.

Senere utviklingRediger

Etter 1000-tallet forsvant motstandsretten fra lovene, trolig etter påtrykk fra konger og andre politiske ledere som oppfattet at slike lover innskrenket deres makt. Men senere oppstander og norske bønders mange klager til kongene i København over danske embetsmenns overgrep i Norge på 1500- og 1600-tallet, vitner likevel om at motstandsretten siden ble liggende i den norske folkebevisstheten som en grunnleggende rettighet.

LitteraturRediger