Wikipedia

Mikael Psellos

Mikael Psellos eller Psellus (gresk: Μιχαήλ Ψελλός) var en bysantinsk munk, forfatter, filosof, politiker og historiker. Han var født i 1017 eller 1018 og døde sannsynligvis i 1078, selv om enkelte kilder hevder han levde til 1096. Han øvde stor innflytelse i det bysantinske hoff og i keiserfamilien, og hans bevarte historiske og politiske verker er en rik kilde til forståelse av perioden.

Mikael Psellos
Født1018[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Dødmai 1078Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseFilosof, skribent, politiker, historiker, lyriker, lege, astronom Rediger på Wikidata
NasjonalitetØstromerriket
Mikael Psellos på Commons

Biografi og politisk karriere rediger

Hovedkilden til informasjonen om Psellos’ liv kommer fra han egne verk og tekster som inneholder omfattende selvbiografiske opplysninger. Mikael Psellos ble sannsynligvis født i Konstantinopel. Familien var patrisiere som kom fra Nikomedeia. Hans døpenavn var Konstantin, men han tok navnet Mikael da han senere gikk i kloster. Psellos betyr «stammeren» og var sannsynligvis et personlig etternavn som refererte til talefeil. Han fikk sin tidligste utdannelse i Konstantinopel, men ble som tiåring sendt til å arbeide som sekretær for en provinsdommer utenfor hovedstaden for å bidra til å finansiere medgift for sin søster. Da søsteren døde kom han tilbake til hovedstaden og gjenopptok sine studier. Han studerte under forfatteren og dikteren Johannes Mauropous og fikk etter hvert møte de senere patriarkene Konstantin III (Konstantin Leichoudes) og Johannes VIII (Johannes Xiphilinos), og også den senere keiser Konstantin X Dukas. Han arbeidet en tid i provinsen igjen, men nå som dommer.[5] En gang før 1042 returnerte han til Konstantinopel hvor han arbeidet som sekretær i retten i keiserministeriet. Han fikk en rask karriere innenfor domstolene og ble en innflytelsesrik politisk rådgiver for keiser Konstantin IX Monomakos som regjerte fra 1042 til 1055. Samtidig fikk han et ledende professorat ved universitetet i Konstantinopel.

Mot slutten av Konstantin IX’s regjeringstid følte Psellos at ble satt under politisk press, og han forlot domstolen for å dra til Olympus-klosteret i Uludağ i Bitynia i 1054. Etter at Konstantin IX døde i 1055 ble han kalt tilbake av keiserinne Theodora Porfyrogenita. I de påfølgende årene fortsatte han som høytstående politisk rådgiver for flere av de etterfølgende keiserne. Han spilte en aktiv rolle under overgangen fra keiser Mikael VI Stratiotikos til Isak I Komnenos (1057), og også ved innsettelsen av Konstantin X Dukas (1059). Også ved overgangen fra Romanos IV Diogenes til Mikael VII Dukas (1067) var han aktiv som rådgiver. Siden Psellos hadde vært Mikael VII’s lærer og hadde vært viktig for hans utnevnelse til keiser, håpet han nok på en enda mer innflytelsesrik posisjon under Mikael, men det ser ut til at hans innflytelse ble mindre etter hvert, og fra midten av 1070-tallet er det ikke lenger referanser til ham i kretsen av rådgivere. Ettersom også hans egne selvbiografiske opplysninger opphører på denne tiden er det lite vi vet. Enkelte forskere mener at han måtte trekke seg tilbake til kloster igjen i 1070-årene.[6] Ut fra en kommentar fra hans samtidige historiker Joannes Zonaras er det antatt at Psellos døde kort tid etter at Mikael VII ble tvunget til å trekke seg i 1078.[7] Også senere dødstidspunkt er foreslått.[8] Det er kjent at Theophylaktos av Bulgaria skrev et brev til Psellos’ bror hvor han sa at «din bror er ikke død, men han har avsluttet et liv i smerte og sykdom.»[9]

Historiske verker rediger

Chronographia rediger

 
Herskerne i Østromerriket i det 11. århundre. Basert på Chronographia

Det mest kjente og best tilgjengelige verket fra Psellos er Chronographia. Det er et historieverk om de bysantinske keiserne i løpet av det siste hundreåret opp til Psellos’ egen tid. Det dekker regjeringstiden til fjorten keisere og keiserinner og begynner med den nesten 50 år lange regjeringstiden til Basileios II (976-1025). Historien slutter i løpet av regjeringstiden til Mikael VII Dukas (1071-1078). Verket er strukturert hovedsakelig som en serie av biografier. I motsetning til de fleste andre historieverk i perioden legges det mer vekt på personlige trekk og egenskaper enn på detaljer om politiske og militære hendelser. Den inneholder også omfattende selvbiografiske elementer om Psellos’ egen politiske og intellektuelle utvikling, og det er lagt mest vekt på periodene da Psellos spilte en aktiv politisk rolle, spesielt under Konstantin IX. Slik sett har verket nesten karakter av å være hans politiske memoarer. Verket ser ut til å ha vært skrevet i to deler. Den første delen dekker keiserne opp til Isak I Komnenos, mens den andre delen virker mer som en lovprising av de senere keiserne som også var Psellos’ beskyttere.

Andre arbeider rediger

Psellos etterlot seg også mange andre skrifter:

  1. "Historia syntomos", en kortere, didaktisk historisk tekst i form av en verdenskrønike.
  2. Et stort antall vitenskapelige, filosofiske og religiøse avhandlinger. Et eksempel på disse er De Operatione Daemonum, en klassifisering av demoner. Han skrev eller samlet viktige arbeider innen filosofien, De omnifaria doctrina. Andre arbeider omhandler emner som astronomi, medisin, musikk, rettsvitenskap, og fysikk.
  3. Ulike didaktiske dikt på emner som grammatikk og retorikk.
  4. Tre epitafer eller begravelsesinnskrifter over patriarkene Mikael Keroularios, Konstantin III av Konstantinopel og Johannes VIII av Konstantinopel.
  5. En begravelsestale over sin mor som inkluderer en stor mengde selvbiografisk informasjon.
  6. Flere panegyriske taler, inkludert taler mot bogomilene og eukitene, en annen reløgiøs retning) og taler adressert til keiserne.
  7. Flere hundre personlige brev.
  8. Retorikkøvelser og essays på angitte temaer.
  9. Enkelte satiriske og epigrammatiske vers.

Utdanning rediger

Psellos hadde utdanning på flere områder og ble ansett for å være blant de mest lærde i sin tid. Han reintroduserte klassisk filosofi i det bysantinske rike, spesielt Platon. Hans forkjærlighet for Platon og nyplatonisme medførte tvil om hans ortodokse tro, og han måtte forsvare seg omkring dette. Han var også utdannet i retorikk, og kombinasjonen av retorikk og filosofi førte ham til en politisk rådgiverrolle. Nyere forskere har på bakgrunn av hans til dels lange selvbiografiske innslag i verket Chronographia betegnet ham som servil, til dels smiskete og opportunistisk. Særlig er det pekt på hans ukritiske holdning til noen av keiserne, og til de mange skiftene i hans politiske lojalitet i løpet av livet. Andre har pekt på en ironisk undertone i arbeidene hans som signaliserer en kritisk holdning til de portretterte keiserne[10], og også generelt om samfunnets kristne tro og moral.[11]

Flere ganger ble det stilt spørsmål om Psellos’ religiøse tro. Ifølge historikeren og bysantsforskeren Anthony Kaldellis ble han anklaget av den senere patriarken Johannes Xiphilinos for å ha «forlatt Kristus for å følge Platon».[12] Enda sterkere var tvilen rundt hans elev Johannes Italos som etterfulgte Psellos som «Hypatos ton Philosophon», øverste leder for universitetet i Konstantinopel. Italos ble offentlig anklaget for å undervise i antireligiøs ånd om sjelevandringer og evigheten. Italos måtte to ganger offentlig dementere dette.[13]

Pseudo-Psellos rediger

Man trodde tidligere at det eksisterte en annen bysantinsk forfatter med samme navn, «Mikael Psellos den eldre», også kalt Pseudo-Psellos, som bodde på øya Andros i det 9. århundre. Han skulle ha vært elev av Fotios I av Konstantinopel og lærer for keiser Leo VI. Mikael Psellos har også blitt kalt «den yngre» av enkelte. Dette var basert på en innføring i en gresk middelalderkrønike (Σύνοψις Κεδρηνοῦ-Σκυλίτση) som nevner navnet i denne sammenhengen. Man tror nå at denne innføringen i krøniken er basert på en feil fra en kopist på et senere tidspunkt, og at noen «eldre» Psellos ikke har eksistert.[14]

Begrepet «Pseudo-Psellos» er også brukt for å beskrive forfatterskapet til flere senere verk som antas være uriktig tilskrevet Psellos.

Utgivelser rediger

 
Compendium mathematicum, 1647
  • Psellus, Michael (1647). Compendium mathematicum (latin). Lugd. Batav: Bonaventura Elzevier, Abraham Elzevier. Besøkt 19. juni 2015. 
  • Chronographie ou histoire d'un siècle de Byzance (976–1077). Ed. Émile Renauld. 2 vols. Paris 1926/28. [Standard modern edition].
  • Imperatori di Bisanzio (Cronografia). Ed. Salvatore Impellizzeri. 2 vols. Vicenza 1984. [New critical edition and Italian translation.]
  • Chronographia, ed. E. R. A. Sewter. London 1953. [English translation, Full online text Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine.
  • Chronographia, ed. Vrasidas Karalis. 2 vols. Athen 1992/96 [Modern Greek translation].
  • Vidas de los emperadores des Bizancio (Cronografia). Ed. Juan Signes Codoñer. Madrid 2005 [Spanish translation].
  • Autobiografia (Encomio per la madre. Ed. Ugo Criscuolo. Naples 1989.
  • De omnifaria doctrina. [Διδασκαλία παντοδαπή] Ed. Leendert G. Westerink. Utrecht 1948.
  • De operatione daemonum. Ed. Jean-François Boissonade. Nürnberg 1838, reprint Amsterdam 1964.
  • De operatione daemonum. Tr. Marcus Collision. Sydney 1843. Full online text
  • '"Éloge inédit du lecteur Jean Kroustoulas." Ed. Paul Gautier. Rivista di studi bizantini e neoellenici, n.s. 17–19 (27–29), 1980–1982: 119–147.
  • Epistola a Giovanni Xifilino. Ed. Ugo Criscuolo. Naples 1990.
  • Epistola a Michele Kerulario. Ed. Ugo Criscuolo. Naples 1990.
  • Historia Syntomos. Ed. Willem J. Aerts. Berlin 1990.
  • Orationes hagiographicae. Ed. Elizabeth A. Fisher. Stuttgart/Leipzig 1994.
  • Orationes panegyricae. Ed. George T. Dennis. Stuttgart/Leipzig 1994.
  • Oratoria minora. Ed. Antony R. Littlewood. Leipzig 1984.
  • Orazione in memoria di Constantino Lichudi. Ed. Ugo Criscuolo. Messina 1983.
  • Philosophica minora I. Ed. John M. Duffy. Stuttgart/Leipzig 1992.
  • Philosophica minora II. Ed. Dominic J. O'Meara. Leipzig 1989.
  • Poemata. Ed. Leendert G. Westerink. Stuttgart/Leipzig 1992.
  • Scripta minora magnam partem adhuc inedita. 2 vols. Ed. Eduard Kurtz, Franz Drexl. Milan 1936/41.
  • Essays on Euripides and George of Pisidia and on Heliodorus and Achilles Tatius. Ed. Andrew R. Dyck. Wien 1989.
  • Theologica I. Ed. Paul Gautier. Leipzig 1989.
  • Theologica II. Ed. Leendert G. Westerink, John M. Duffy. München/Leipzig 2002.

Sekundær litteratur rediger

Bøker om Psellos:

  • Anthony Kaldellis: The argument of Psellos' Chronographia, Boston 1999.
  • Cerqueiro, Daniel: Michael Psellos, La Escuela de Atenas y el Sentido de Conócete a ti mismo, P.Ven.,Buenos Aires 2001. ISBN 978-987-9239-21-6.
  • E. Pietsch: Die «Chronographia» des Michael Psellos: Kaisergeschichte, Autobiographie und Apologie, Wiesbaden 2005.
  • S. Papaioannou: Michael Psellos: Rhetoric and Authorship in Byzantium, Cambridge 2013.
  • F. Lauritzen, Depiction of Character in the Chronographia of Michael Psellos, Turnhout 2013.
  • D. Walter, Michael Psellos – Christliche Philosophie in Byzanz. Mittelalterliche Philosophie im Verhältnis zu Antike und Spätantike. De Gruyter, Berlin, Boston 2017, ISBN 978-3-11-052597-7

Referanser i litteratur rediger

I Samuel Taylor Coleridges dikt The Rime of the Ancient Mariner er det en referanse til «the Platonic Constantinopolitan, Michael Psellus» som en autoritet på «the invisible inhabitants of this planet, neither departed souls nor angels».

Den britiske dikteren Christopher Middleton har skrevet et dikt om Psellus i sin 1986-samling, «Two Horse Wagon Going By», (Mezzomephistophelean Scholion).

Psellos dukker også opp i Tim Severins roman «Viking: King's Man», den siste delen av «The Viking trilogy».

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Michael Psellus, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michael-Constantine-Psellus, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ MAK, oppført som Michał Psellos, PLWABN-ID 9810702869705606[Hentet fra Wikidata]
  5. ^   «Michael Psellus». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 
  6. ^ Perikles P. Joannou: Psellos et le monastère *Τὰ Ναρσοῦ. Byzantinische Zeitschrift 44: s. 283–290.
  7. ^ Herbert Hunger: Die hochsprachliche profane Literatur der Byzantiner. 2 vols. München 1978.
  8. ^ Ioannes Polemis: When did Psellos die? Byzantinische Zeitschrift 58: s. 73–76.
  9. ^ P. Gautier, Theophylacte d'Achrida. Lettres. Corpus Fontium Historiae Byzantinae. Series Thessalonicensis 16.2. Thessalonica: Association for Byzantine Research, 1986. Letter 132
  10. ^ Efthymia Pietsch: Die "Chronographia" des Michael Psellos: Kaisergeschichte, Autobiographie und Apologie. Wiesbaden 2005.
  11. ^ Anthony Kaldellis: The argument of Psellos' Chronographia. Boston 1999
  12. ^ Kaldellis, 1999, s 4
  13. ^ Lowell Clucas: "The Trial of John Italos and the Crisis of Intellectual Values in Byzantium in the Eleventh Century", München 1981
  14. ^ Paul Lemerle: Le premier humanisme byzantin: Notes et remarques sur enseignement et culture à Byzance des origines au Xe siècle. Paris 1971. (ch. 6)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mikael_Psellos&oldid=24076190»