Maximos IV Saigh
Maximos IV Saigh M.S.S.P. , opprinnelig Amine Rizkallah Saigh (født 10. april 1878 i Aleppo i Syria, død 5. november 1967 i Beirut i Libanon), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var melkittisk-katolsk patriark av Antiokia 1947–1967.
| Maximos IV Saigh | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. apr. 1878[1] Aleppo | ||
| Død | 5. nov. 1967[1] (89 år) Beirut | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1905–), katolsk biskop (1919–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Syria | ||
Liv og virke rediger
Prest rediger
Amine Rizkallah Saigh ble presteviet den 17. september 1905.
Erkebiskop av Tyros rediger
I 1919 ble han valgt til erkebiskop (erkeepark) av Tyros. Den 30. august 1919 ble han bispeviet av patriark Demetrius I Qadi; medkonsekrerende var biskop Ignazio Homsi og erkebiskop Flaviano Khoury.
Erkebiskop av Beirut rediger
I 1933 ble han erkebiskop av Beirut og Jbeil.
Patriark rediger
Den 30. oktober 1947 ble han i Ain Traz valgt til patriark av den melkittiske kirkes Hellige Synode.
Han deltok under Annet Vatikankonsil. Der fremstod han som ev vektig forsvarer at de orientalske kirkes egenart. Dette gav ham ren høy stjerne hos de gresk-ortodokse observatører og anerkjennelse fra den gresk-ortodokse kirkeleder Athenagoras I, den økumeniske patriark av Konstantinopiel.
Om liturgisk språk i liturgien fremholdt han i en tale på fransk til konsilsfedrene: «Ethvert språk er et liturgisk språk. […] Latin er et dødt språk, men kirken er levende.»[2]
Kardinal rediger
Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI den 22. februar 1965. Tidligere hadde han nektet tre ganger den æren med den begrunnelse at «for en patriark å akseptere et kardinalat er forræderi».[3] Patriark Maximos IVs innvendinger var forankret i historie og ekklesiologi: han fremholdt at patriarkene i de østlige kirker var overhoder for deres respektive kirker og etterfølgere til deres respektive apostoliske røtter, kun er understilt den romerske pave, men var ikke underordnet kardinalene hvis historisk-teologiske posisjon var medlemmer av det mest betrodde og viktie presteskap i bispedømmet Roma. Patriark Maximos IV mente også at det at rangen som patriark som bare var underordnet paven, gjentatte ganger hadde blitt bekreftet av tidligere økumeniske konsiler, og aldri eksplisitt opphevet av noen pave. Som sådan ville det være upassende for ham eller andre østkirkelige katolske patriarker å akseptere rangen som kardinal som innebar å bli gjort til et titulærmedlem av den latinske kirke med en underordnet geistlig rang i motsetning til at de var ledere for sine respektive kirker og etterfølgere til deres respektive apostoliske seter forent under ledelse av den øverste pave.
Den 11. februar 1965 dekreterte[a] pave Paul VI at østlige patriarker som er opphøyet til kardinalskollegiet skulle tilhøre rangordenen kardinalbiskoper, og da rangert etter suburbikal-kardinalbiskopene, videre at de ikke ville være å betrakte som del av det romerske presteskap og ikke ville bli tildelt noe romersk suburgikarbispedømme, noen tittelkirke eller titteldiakonia; at deres tilordning som kardinaler ville være deres egen patriarkalske stol.[4][b] Pave Paul VIs dekret tilfredsstilte mange av patriark Maximos' motforestillinger, og han aksepterte sin promovering til rang av kardinal. Han ble kardinalbiskop i konsistoriet 22. februar 1965 og mottok den røde birett den 25. februar 1965.[6]
Patriarkens aksept utløste protest fra Elias Zoghbi, patriarkalvikar for Alexandria, Kairo og Sudan.[3] Han motsatte seg den melkittiske patriarks aksept av kardinalsrangen med den begrunnelse at «lederen for en østlig katolsk kirke ikke skulle besitte et underordnet embede innen den latinske ritus», og i protest mot patriark Maximos' aksept trakk Zoghbi seg som patriarkalvikar.[3] Patriarken holdt en tale 14. mars 1965, der han klargjorde sine grunners for å akseptere rangen, og hvordan pave Pauls dekret endret kardinalkollegiets karakter: det var ikke lenger bare en institusjon innenfor den latinske kirke, men var nå senatet til hele den katolske kirk, og en østkatolsk patriark som ble kardinal ikke lenger godtok en underordnet rang i den latinske kirkes kleresi. Kardinkollegiet var nå en måte for paven å utvide til de østlige patriarkene den ekstra rolle det var å hjelpe ham med å styre den universelle kirke.
Den 22. november 1965 ble han tildelt kirken Santa Maria in Cosmedin for religiøse feiringer mens han var i Roma.[3] Han ble ikke tildelt den romerske diakonitittelen knyttet til kirken slik han ville ha blitt hvis han ikke var en østlig patriark. Tittelen som kardinaldiakon av Santa Maria i Cosmedin ble beholdt av kardinal Francesco Roberti, som hadde mottatt denne tittelkirken den 15. desember 1958 og beholdt den til 26. juni 1967.[3]
I oktober 1966 fikk patriark Sayegh medisinsk behandling ved Curie-stiftelsen i Paris for en svulst på venstre øyelokk. Helsen hans ble dårligere da han kom tilbake til Damaskus, og den 8. oktober 1967 reiste Maximos til Beirut for ytterligere kreftbehandling.[7]
Han døde 5. november 1967 i Beirut i en alder av 89 år. Han ble etterfulgt av patriark Maximos V Hakim.
Fotnoter rediger
- ^ Ved motu propriet Ad Purpuratorum Patrum
- ^ Pave Johannes Paul II stadfestet bestemmelsen at østlig-katolske patriarker som ble kreerte til kardinaler skulle ha sine patriarkalseter også som kardinaltitulus i den nye latinske kirkelov av 1983.[5]
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Leonce (?-1686)
- Patriark Athanasius Dabbas (1647–1724) *bispeviet 1685
- Biskop Néophytos Nasri (?–1731) *1722
- Biskop Euthyme Fadel (Maalouly) (?–1774) *1724
- Patriark Cyril VII (François) Siaj (Siage) (?–1796) *1763
- Patriark Agapios III Matar B.C. (1736–1812) *1795
- Patriark Maximos III Michel Mazloum (1779–1855) *1810
- Patriark Clément Bahous (1799–1882) *1836
- Patriark Grégoire II Youssef (Sayyour) (1823–1897) *1856
- Patriark Cyrille VIII Geha (1840–1916) *1885
- Patriark Dimitrios I (Joseph) Cadi (Kadi) (1861–1925) *1903
- Patriark kardinal Maximos IV Saigh (1878-1967) *1919[8]
Referanser rediger
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 125993150, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Patriarch Maximos IV. Sayegh (von Antiochien der melkitisch griechisch-katholischen Kirche), Rede am 24. Oktober 1962, in Acta Synodalia, Bd. 1/1, S. 378; zitiert nach: Massimo Faggioli: Sacrosanctum Concilium – der Schlüssel zum Zweiten Vatikanischen Konzil. Herder, 2016, ISBN 9783451803505, s. 67, Mal:Google Buch
- ^ a b c d e «SAIGH, M.S.S.P., Maximos IV». The Cardinals of the Holy Roman Church. Arkivert fra originalen 4. januar 2014. Besøkt 4. november 2013.
- ^ «Ad Purpuratorum Patrum». The Cardinals of the Holy Roman Church. Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 27. mai 2013.
- ^ 1983 Code of Canon Law - Canon 350 §3
- ^ «webdept.fiu.edu». Arkivert fra originalen 10. mai 2017. Besøkt 7. februar 2023.
- ^ Murphy, Gerasimos (2011). Maximos IV at Vatican II: A Quest for Autonomy. Boston: Sophia Press. s. 69. ISBN 978-0-615-56974-1.
- ^ saigh, lest 7. februar 2022
Eksterne lenker rediger
| Forgjenger: Kyrillos IX Moghabghab |
Melkittisk patriark av Antiokia |
Etterfølger: Maximos V Hakim |