Maurice Blanchot
Maurice Blanchot (født 22. september 1907, død 20. februar 2003) var en fransk forfatter, filosof og litteraturteoretiker. Hans arbeid hadde sterk påvirkning på poststrukturelle filosofer og tenkere som blant annet Jacques Derrida.
| Maurice Blanchot | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. september 1907 Devrouze, Saône-et-Loire | ||
| Død | 20. februar 2003 (95 år) Le Mesnil-Saint-Denis, Yvelines) | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, litteraturteoretiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universität Straßburg | ||
| Partner(e) | Denis | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Gravlagt | Le Mesnil-Saint-Denis | ||
| Morsmål | Spansk | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | Accademia Nazionale dei Lincei comité de lecture des éditions Gallimard (1942) La jeune France (1940–1942) | ||
Liv og virke
redigerEtter studier i filosofi og medisin i Strasbourg på 1920-tallet virket han som journalist for en rekke aviser på ytterste høyrefløy på 1930-tallet. I 1939 opphørte hans politiske journalistikk og han trakk seg tilbake fra offentligheten for en periode. Under annen verdenskrig debuterte han som forfatter med romanen Thomas l'Obscur (1941) og skrev litteraturkritikk for avisen Journal des Débats, som ble samlet i samlingen Faux Pas (1943).
Etter den annen verdenskrig etablerte han seg som kritiker og forfatter med romaner som Le Très Haut (1948), fortellingen «L'Arrêt de Mort» (1948) og essaysamlingen La part du feu (1949). Både som forfatter og kritiker plasserte han seg i den modernistisk tradisjon fra den franske forfatteren Stéphane Mallarmé. På 1950-tallet hadde han som skjønnlitterær forfatter sluttet å skrive romaner, og i stedet utviklet han med tekster «Au Moment Volu» (1951) en egen form for nesten abstrakte fortellinger, så kalte récits. Som kritiker og essayist fremsto han som en av modernismens viktigste teoretikere, og han utviklet en egen litteraturfilosofi i bøker som L'Espace litéraire (1955) og Le Livre à venir (1959).
Lenge befant hans seg i skyggen av Jean-Paul Sartre og eksistensialistene, men utover på 1960-tallet fikk stadig flere unge intellektuelle øye på hans forfatterskap. Det første tegnet på dette er tidsskriftet Critique temanummer om Blanchot fra juni 1966, som ble redigert av Michel Foucault. Blanchot engasjerte seg igjen politisk, men nå på venstresiden. I 1961 oppfordret han franske soldater i Algerie til å desertere, og i mai 1968 marsjerte han i gatene under studentopptøyene. I samme periode skjer det også en viktig endring i hans forfatterskap. Skillet mellom hans skjønnlitterære og teoretiske forfatterskap hviskes mer og mer ut, og han begynte å skrive dialoger og mer fragmenterte tekster. Et stort utvalg av disse ble samlet i L'Entretien Infini (1969). Denne utviklingen mot en post-modernistisk fragmentestetikk kulminerer med bøkene Le Pas au-déla (1972) og L'Écriture du désastre (1980).
På 1970-tallet begynte man å lese Blanchot også utenfor for Frankrike. Den amerikanske forfatteren Lydia Davis oversatte flere av hans fortellinger til amerikansk, hvorav den første Death Sentence kom ut i 1978. Fra 1975 til 1979 holdt Jacques Derrida flere foredrag om Blanchot ved ulike amerikanske universiteter. Disse ble trykket i ulike tidsskrifter og siden bearbeidet og samlet i boken Parages (1986). Et resultat av dette var at Blanchot i løpet av 1980-tallet ble en av de sentrale forfatterne og teoretikerne i den internasjonale diskusjonen om litteratur, kunst og estetikk. I 1991 kom det et utvalg av hans essayer ut på svensk med tittelen Essäer og i 1996 kom et utvalg av hans tekster på norsk under tittelen Innriss. Blanchot fortsatte å publisere små hefter og bøker også etter de viktige fragmentsamlingene, og hans siste utgivelse var den selvbiografiske teksten L'instant de ma mort (1994), som også finnes oversatt i det norske utvalget. På 1990-tallet kunne man også spore en endring i resepsjonen av hans forfatterskap. Fremfor å fokusere på hans filosofi, teori og eksperimentelle skrivemåter, ble man stadig mer opptatt av hans biografi og den historiske perioden han skrev i. I 1998 kom den første store biografien om ham, Maurice Blanchot. Partenaire invisible av Christophe Bident.
I dag regnes Blanchot som en av de viktigste franske forfatterne og teoretikerne i siste halvdel av forrige århundret, og som en avgjørende skikkelse i skjæringspunktet mellom modernisme, senmodernisme og postmodernisme.
Bibliografi
redigerSkjønnlitteratur (récits)
rediger- Thomas l'Obscur, 1941
- Aminadab, 1942
- L'Arrêt de mort, 1948 (engelsk: Death Sentence)
- Le Très-Haut, 1949 (engelsk: The Most High)
- Le Pas au-delà, 1973 (engelsk: The Step Not Beyond)
- L'Instant de ma mort, 1994 (engelsk: The Instant of My Death)
Teori eller filosofi
rediger- Faux Pas, 1943
- La Part du feu, 1949 (engelsk: The Work of Fire)
- L'Espace littéraire, 1955 (engelsk: The Space of Literature), fremste teoretiske verk
- Le Livre à venir, 1959 (engelsk: The Book to Come)
- L'Entretien infini, 1969 (engelsk: The Infinite Conversation)
- L'Amitié, 1971 (Friendship)
- L'Ecriture du désastre, 1980 (engelsk: The Writing of the Disaster)
- La Communauté inavouable, 1983 (engelsk: The Unavowable Community)
- Une voix venue d'ailleurs, 2002 (engelsk: A Voice from Elsewhere)
Mange av Blanchots fremste oversettere til engelsk har selv etablert seg prosaforfattere og poeter i egen rett; blant de mer velkjente er Lydia Davis, Paul Auster, og Pierre Joris.
På norsk
rediger- Innriss, 1996, oversatt av Marius Wulfsberg, Aschehoug; blabok på Universitetsbiblioteket
- Dødsdommen, 2001, oversatt av Thomas Lundbo, Bokvennen Forlag
Referanser
rediger