Hebronmassakren 1929
Hebronmassakeren refererer til massemyrderiene av 67[1] jøder og plyndringen av deres eiendommer i Hebron den 23. og 24. august 1929. Hebron hørte på den tiden under det Britiske Palestinamandatet.
Bakgrunn rediger
Spenningene mellom arabere og juder ble intensifisert delvis på grunn av den jødiske invandringen; det ankom 80 000 personer i perioden 1924–1931.[2]
Den 15. august 1929 hadde flere hundre ungdommelige medlemmer av Joseph Klausners Pro–Wailing Wall Committee samlet seg ved Vestmuren (Klagemuren) i Jerusalem og skreket «Muren er vår».[3] De hadde også heist et sionistisk flagg. Et grunnløst rykte om at ungdommene hadde angrepet arabere og forulempet Muhammed bidrog ytterligere.[4]
Som svar på dette marsjerte følgende dag medlemmer av Det muslimske høyråd til Vestmuren og begynte å brenne Torahruller og mishandle jøder. Urolighetene fortsatte og eskalerte. Den 23. august, etter rykter om at jøder planla å angripe al-Aqsa-moskéen, begynte arabere å angripe jøder i Gamlebyen i Jerusalem.
Voldsomhetene spredte seg til andre deler i det britiske Palestinamandatet. Under disse oppløpene ble det drept minst 116 arabere og 133 jøder.
Forløp i Hebron rediger
I Hebron ble det myrdet 67 jøder.[5] Her var volden ledsaget av et særlig eskalert falsk rykte, om at jødene massakrerte arabere i Jerusalem og hadde tatt kontroll over de hellige stedene.
Den 23. august begynte de første angrepene på Hebrons jøder. Politikreftene, som, var underbemannede i byen, tok opp stilling foran jødiske hus og anbefalte beboerne og ikke å begi seg uti det fri. For den polskstammende yeshivastudenten Shmuel Halevi Rosenholz kom anvisningen for sent. Han ble lynsjet på åpen gate av araberne, og ble dermed deres første dødsoffer.[6] Kvelden og natten var rolig, men det var bare forbigående. Den ledende offiseren i Hebron, briten Raymond Cafferata, forsøkte om natten å få tilsendt forsterkninger, men fikk til svar at urolighetene i Jerusalem gjorde at ingen styrker kunne avses for dette.[7]
Den 24. august henimot kl. 09.00 kom det en arabisk mobb med økser og kniver; de stormet jødiske hus i Hebron og begynte å plyndre jødiske - og noen arabiske - forretninger. Cafferata gav ordre om at det skulle skytes inn i mengden, men det var til å begynne med uten virkning. Det var først når politiet fulgte etter mobben inn i husene at volden langsomt begynte å ebbe ut.[8]
Av de 67 myrdede jødene var det fremfor alt askenasiske menn, men også tolv kvinner og tre barn på under fem år. Likene ble for de meste dels vansiret og skamferte, mange var blitt torturert før de døde og mange av kvinnene var voldtatt. Blant de ni drepte arabere var det også en arabisk politimann som hadde deltatt i voldsdådene og som var blitt skutt av Cafferata idet han var i ferd med å drepe en jødisk kvinne med en dolk.[9]
Mer enn 400[1] av Hebrons jøder ble reddet, ikke av det underbemannede britiske politiet, men av arabiske naboer. En av de overlevende skrev til John Robert Chancellor, den daværende Høykommissær for Palestinamandatet, at hadde det ikke vært for disse arabere som forsvarte jøder, ville ingen av dem ha overlevd. De arabiske familiene skjulte 435 jødiske naber i sine hus, delvis med fare for egne liv.[10]
Hendelser annetsteds rediger
Ryktene fra Jerusalem utløste også uroligheter i Jaffa som ble videreført til et heftig angrep mot den nokså nye jødiske koloni Tel Aviv. Myndighetene fikk lørdag ettermiddag forsterkninger i form av 50 mann i fly fra Egypt, og om søndagen kom general William Dobbie fra Egypt med 600 mann walisiske tropper, av hvilke mindre styrker ble sendt til Jaffa og Tel Aviv. Om mandagen og tirsdagen ankom krigsskip med marinesoldater fra Malta. Flypatruljering ble foretatt over hele landet, og fredag den 30. august hadde general Dobbie fått samlet en så sterk bevoktning at moskébesøkende forholdt seg i ro. En mindre pogrom i Safed i det nordlige Galilea betegnet den siste utløper av urolighetene. Mange ensomt beliggende jødiske nybyggergårder var imidlertid blitt plyndret eller ødelagt.
Etter massakren rediger
De overlevende ble evakuert av de britiske myndigheter fra Hebron, og deres eiendommer ble overtatt av arabiske innbyggere og okkupert fram til seksdagerskrigen i 1967.
En britisk undersøkelseskommisjon under ledelse av en pensjonert kolonioverdommer ble satt til å utrede de nærmere omstendigheder omkring urolighedens oppkomst, og i de arabiske leirer ved ørkenranden ble det foretatt massearrestasjoner, og plyndringsbytte ble i stor skala beslaglagt.[11]
Hendelsen ledet også til reorganisering og utvikling av den jødiske forsvarsorganisasjonen, Haganah, som senere ble ryggraden i de israelske forsvarsstyrkene.
Litteratur rediger
- «Eye Witnesses Describe Horrors of the Moslem Arabs' Attacks at Hebron on Saturday, August 24». Jewish Telegraphic Agency. 1. september 1929.
- «Exhume Bodies of Jewish Victims of Hebron Massacre». Jewish Telegraphic Agency. 12. september 1929.
- «Exhumation of Bodies of Hebron Victims Discontinued». Jewish Telegraphic Agency. 13. september 1929.
- «Sheik Takes Stand in Own Defense in Trial for Instigating Hebron Massacre». Jewish Telegraphic Agency. 20. oktober 1929.
- «Sheik Gets Two Years Prison As Instigator of Hebron Massacre». Jewish Telegraphic Agency. 25. oktober 1929.
- «Two Arabs Sentenced to Death for Murders of 24 in Slonim House». Jewish Telegraphic Agency. 18. mai 1930.
- Laurens, Henry (2002). La Question de Palestine: Une mission sacrée de civilisation. Fayard. ISBN 978-2213612515.
- Morris, Benny (2001). Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–1998. Knopf Doubleday. ISBN 0679744754.
- Rubinstein, Amnon (2000). From Herzl to Rabin: the changing image of Zionism. Holmes & Meier.
- Segev, Tom (2000). One Palestine, Complete. Henry Holt and Company.
- Zeitlin, Solomon (Oktober 1952). «The Hebron Pogrom and the Hebrew Scrolls». The Jewish Quarterly Review. 43 (2): 140–152. JSTOR 1452876. doi:10.2307/1452876.
- Zeitlin, Solomon (1956). «The Dead Sea scrolls and modern scholarship». Jewish Quarterly Review. Monograph series. Philadelphia: Dropsie College for Hebrew and Cognate Learning (3).
Referanser rediger
- ^ a b Thomas Vescovi. L’échec d'une utopie – Une histoire des gauches en Israël. Paris: Éditions La Découverte. s. 59.
- ^ A Dictionary of Contemporary World History (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-189094-9.
- ^ (Moshe Gil and Ethel Broido (1997) History of Palestine, 634-1099, Cambridge University Press, ISBN 0-521-59984-9)
- ^ Israel: The Dynamics of Change and Continuity (engelsk). Psychology Press. s. 216. ISBN 978-0-7146-5012-8.
- ^ (Tom Segev, 2000. One Palestine, Complete; Jews and Arabs under the British Mandate. Little, Brown & company. ISBN 0-8050-4848-0 and ISBN 0-316-64859-0).
- ^ Tom Segev. Es war einmal ein Palästina – Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. München: Pantheon-Verlag. s. 349.
- ^ Tom Segev. Es war einmal ein Palästina – Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. München: Pantheon-Verlag. s. 350.
- ^ Tom Segev. Es war einmal ein Palästina – Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. München: Pantheon-Verlag. s. 351-355.
- ^ Tom Segev. Es war einmal ein Palästina – Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. München: Pantheon-Verlag. s. 355.
- ^ Side by side. Parallel histories of Israel-Palestine. New York: The New Press. s. 60 und 62.
- ^ Svensk Tidskrift 1929, s. 461-4