Maruyama
Maruyama var det autoriserte bordellkvarteret i Nagasaki i Japan mellom Kan'ei-perioden (1624-1645) og 1956, da prostitusjon ble ulovlig i Japan. Maruyama var så velkjent blant europeiske sjømenn at ordet miriam (en deformert uttale) ble synonym med fornøyelseskvarterer i Asia generelt i hvert fall fra begynnelsen av det 18. århundre.[1]
I 1678 var det 25 autoriserte bordellkvarter i Japan,[2] og Maruyama var ansett for å være blant de fire største.[3] I Maruyama var der i 1680 74 bordeller med 766 prostituerte (127 av dem var såkalte tayū, dvs. høyklassekurtisaner). På det meste var det 1 443 prostituerte som arbeidet der (i 1692). Mot slutten av Edo-perioden (1603–1867) var det 28 bordeller og 487 prostituerte igjen.
Det fantes tre kategorier prostituerte: tayū, mise, og nami. Tayū var høyklassekurtisaner, mise var prostituerte som «viste seg», og nami var vanlige prostituerte. En natt med en tayū-prostituert kostet i Tempo-perioden (1830–1844) 70 såkalte sølv-momme (omtrent 15,000 yen i dagens penger). Til forskjell fra de prostituerte i andre bordellkvarterer i Japan, fikk de prostituerte fra Maruyama lov til å forlate kvarteret for å utøve sitt yrke, og var noen av de få japanerne som fikk lov til å besøke øya Dejima.[4] De var delt inn i tre grupper, ut ifra hvilke klienter de betjente: oranda-yuki (betjente nederlenderne), kara-yuki (betjente kineserne) og nihon-yuki (betjente japanerne). Engelbert Kaempfer (1651–1716) forteller ar de prostituerte ble solgt av sine foreldre til bordelleiere mens de var meget unge for en ti eller tyve års periode. Etter at perioden var over, kunne de gifte seg uten å møte noen særlige fordommer, og på grunn av sin gode oppdragelse som de hadde fått. Om en rufferske derimot skulle ha ønsket å gå tilbake til et vanlig liv, var det umulig.[5]
Carl Peter Thunberg (1743 –1828) forteller at de prostituerte ikke kunne kjøpes for mindre enn tre dager av gangen, og at de ankom sammen med en tjenestepike som hver dag gikk tilbake til byen for å hente det som var nødvendig.[6]
De utenlandske forretningsmennene i Dejima- det eneste stedet i Japan der de få utlendingene som befant seg i Japan på den tiden fikk lov til å bo- fikk tilsendt prostituerte av de japanske forpleiningskommisjonærene som hadde det som en av sine oppgaver.[7] I 1722 fikk den kinesiske bosetningen 20 738 ganger besøk av prostituerte, mens nederlenderne fikk 270 ganger besøk (ifølge andre kilder[4] var det nederlenderne og kineserne som besøkte Maruyama så mange ganger).[3] Ti år senere var disse tallene 24 644 og 399, og i 1737, 16 913 og 620. Kineserne måtte betale 5 sølv-momme til kara-yuki for en natt, mens nederlenderne måtte betale 60 sølv-momme til oranda-yuki, på grunn av at oranda-yuki ble ansett for å være av høyere klasse enn kara-yuki.[8][9]
Referanser rediger
- ^ Titsingh, Isaac (17. mars 2006). Secret Memoirs of the Shoguns: Isaac Titsingh and Japan, 1779-1822 (engelsk). Routledge. ISBN 9781135787387.
- ^ Nakayama, Tarō (1956). Kaitei zōho baishō sanzen- nen-shi. Nichibun-sha. s. 463–65.
- ^ a b Frits Vos (desember 2014). «FORGOTTEN FOIBLES: LOVE AND THE DUTCH AT DEJIMA (1641–1854)» (PDF). www.eastasianhistory.org. Arkivert fra originalen (PDF) 9. april 2016. Besøkt 24. desember 2016.
- ^ a b (us), National Research Council; (us), National Academy of Sciences; Neel, James V.; Schull, William J. (1. januar 1991). A COMPARISON OF HIROSHIMA AND NAGASAKI (engelsk). National Academies Press (US).
- ^ Kaempfer, Engelbert (1727). The History of Japan. Oversatt av J.G. Scheuchzer. London: J G Scheuchzer. s. 333.
- ^ Thunberg, Carl Peter (1795). «II». Travels in Europe, Africa, and Asia, Made Between the Years 1770 and 1779, 4 vols. London.
- ^ Hayakawa, Junsaburō (1913). Tsūkō ichiran VI. Kokusho kankō-kai. s. 234.
- ^ Takekoshi, Y. The Economic Aspects of the History of the Civilization of Japan, Vol. II. London. s. 148.
- ^ Takekoshi, Yosaburō (1. januar 2004). The Economic Aspects of the History of the Civilization of Japan (engelsk). Taylor & Francis. ISBN 9780415323802.
Litteratur rediger
- Masao Yamaguchi, Nagasaki Maruyama Kagetsuki, Ōsaka: Seibundō shuppan kabushiki kaisha 1968
- Gary P. Leupp, Interracial Intimacy in Japan: Western Men and Japanese Women, 1543-1900, Continuum, London, New York, 2003
- 古賀 十二郎 , 丸山遊女と唐紅毛人, 長崎文献社, 1968